Det franske opposisjonspartiet Rassemblement National er et erkekonservativt nasjonalistisk parti som ved dannelsen i 1972 tiltrakk seg medlemmer med fremmedfrykt og ønske om inngrep for å renske det franske samfunnet for tilstedeværelsen av mennesker som ikke hadde en ren fransk etnisk identitet. Den karismatiske advokaten Marine Le Pen leder i dag partiet.

 

Partiet gjør seg imidlertid også i dag særlig bemerket som ett av de mest ledende i hele Europa i den verserende populistbølgen mot innvandring. Særlig forårsaket av Schengen-avtalen i 1995 med ikke forutsigbare følger grunnet den stadig større flyktningstrømmen som følge av Syria-krigene fra og med 2011 og de senere års voldsomme eskalering i strømmen av afrikanske, hovedsakelig økonomiske båtflyktninger over Middelhavet.

Marine Le Pen

Marine Le Pen (Marion Anne Perrine Le Pen), født i 1968 som yngste datter av Jean-Marie Le Pen, partiet Front Nationals drivende kraft fra dets grunnleggelse. Datteren overtok ledelsen av partiet i 2011. Hun har deretter stått i spissen for å endre partiets politiske idé og senere endret navnet for å kunne åpne for nye allianser, samt appellere til et bredere lag av velgermassen også de unge. Dessuten, ikke aller minst, for å distansere seg fra faren og den tidligere fasistlignende ledelsens generelt lite akseptable framtoning.

Den relativt unge, men bastante lederen Marine Le Pen kom med sin lederstil i sterk konflikt med partiets angivelige grunnlegger – altså sin egen far, som fordømte liberalisering av partiets politikk og opprinnelige verdier.

Jean-Marie Le Pen

Faktiske grunnleggere var imidlertid François Duprat og François Brigneau, hvilke ikke gjorde seg særlig bemerket. Den aldrende angivelige grunnleggeren Jean-Marie Le Pen, som er født i 1928, ble av denne grunn allerede i 2015 ekskludert fra partiet og i 2018 ble denne fratatt sin tittel som partiets ærespresident.

 

 

Navn og ideologisk endring

Navneendringen i 2018 til Rassemblement National, var et ledd i å gjøre partiet mer «spiselig» for allmennheten med hensyn til det forestående EU-valget. Marine Le Pen har sittet som medlem av det europeiske parlamentet siden 2004.

Oversatt til norsk for de som ikke forsto sin fransklærer, kan Rassemblement National oversettes som Nasjonal Samling. Altså, et partinavn som vi som opplevde hardbarkede nazister i flere decennium etter krigen, hvilke den gang var like mye innbakte nazister etter krigen som disse måtte ha vært som unge og entusiastiske forut for og under krigen. Intet tyder imidlertid på at de norske nazistene reelt var klar over Hitlers jødeutrenskninger. «Vi kjempet mot kommunismen» var fortsatt de gamle nazistenes gjengangsfrase. Nazistene tok imidlertid alltid godt vare på hverandre fram til livets slutt. Slik som kjernene i norske partier tilsynelatende også gjør. Man kan jo spørre: Drives også norske politiske partier etter et mafiasystem? Tilsidesettes øvrige borgeres rettigheter når disses motparter beskyttes av sin politiske tilhørighet?

Matteo Salvini

Marine Le Pen setter sin lit til og har ambisjoner om at den ultra høyrevridde italienske visestatsminister og innenriksminister Matteo Salvini, vil stå i brodden for å alliere seg med en gruppe av likesinnede politikere fra rivaliserende blokker som ønsker å beskytte sine land slik at alle disse samlet i EU-parlamentet vil ha en betydningsfull andel av EUs konservative og reformister.

Til tross for Marine Le Pens radikalisering av partiet, for bedre å tilpasse seg til «takt og tone» i fransk politikk, sitter man som utenforstående igjen med inntrykket av at Rassemblement National fortsatt kjemper for rene franskmenn slik som tyskerne kjempet for den rene ariske rase. Dette selv om partiet ikke lenger åpent, direkte erklærer seg som antisemittismer og antimuslimer. Front Nationals tidligere leder Jean-Marie Le Pens påstand om at jødeutryddingen ikke fantes i noe stort omfang, er således av partiet et forlatt tema.

 

Sylvi Listhaug en norsk Marine Le Pen

Sylvi Listhaug

Siv Jensen

Hadde Sylvi Listhaug (Frp) vært fransk, er vel de fleste overbevist om at hun ville ha vært tilsluttet Marine Le Pens politiske gruppering. Dette i langt større grad enn at britiske aviser hevder at Siv Jensen og Marine Le Pen har store likhetstrekk. Listhaug uttalte allerede i 2004 mot Kjell Bondeviks 2. regjering, at «Fundamenta-listisk islamister truer Europa, men regjeringen sitter med nisselua godt ned over hodet. Fundamentalister som hater vårt norske system kommer hit for å utnytte den grenseløse norske naiviteten.» Den i europeisk media oppfattede populistiske politikeren Sylvi Listhaug måtte fratre som justisminister før hun hadde fått varmet opp stolen i 2018, etter å ha beskyldt opposisjonen – Arbeiderpartiet, om å sette terroristers rettigheter over nasjonal sikkerhet.

 

Fremskrittspartiet et norsk Rassemblement National

Anders Lange

Det kan tydeligvis trekkes klare paralleller mellom Front National til det norske Anders Langes parti. Begge var i utgangspunktet populistiske nærmest én-sakspartier, selv om begge partier med tiden angivelig har fått et noe videre omfang. Anders Langes parti, omdøpt til det ambisiøse navnet Fremskrittspartiet, har selvfølgelig med deltagelse i den norske borgerlige samlingsregjering, muligens fått en viss erfaring fra et totalt samfunnsengasjement. Imidlertid er den senere tids overivrige tilslutningen til bevegelsen mot bompenger, en ren indikasjon for at partiet består av enkeltpersoner som kun kjemper personlig om sin plass i velgermassen ved å slenge hele sitt angivelige samfunnsengasjement i søpla bare for å vinne populistiske én-saks-stemmer – bompengemotstanderne, til neste valg.

 

Kortsiktig jakt på stemmer overskygger ideologien

Fremskrittspartiets politikere gir opp klimapolitikken bare disse får bompengeprotestantenes stemmer. Dette ettersom det er færre demonstranter for Pariskonvensjonen enn det er mot bompenger. Partiets minst seriøse medlemmer ønsker åpenlyst å kjøpe stemmer med Oljefondet ved å la dette betale for de til dels samfunnsøkonomiske, totalt ulønnsomme, enorme veiprosjekter i distriktene. Dette også for å hanke velgere fra Distrikts-Norge. Disse politikerne gir også opp eldreomsorgen ettersom de eldre likevel snart dør og aldri vil medføre noe fremskritt for partiet, mens de gamle og syke samfunnsborgere behandles av innvandrerleger lønnet av oljefondet og stjålet fra land som har bekostet legenes utdannelse og trenger legene selv.

 

Som Fremskrittspartiet i starten – kun perifer påvirkning

Charles de Gaulle

I sitt første decennium etter oppstart hadde Front National kun perifer påvirkning av fransk politisk liv, hvilket for øvrig gjennomgående ellers var utpreget nasjonalistisk, hvilket kan huskes fra tiden da General Charles de Gaulle var Frankrikes president. En veteran med navn Pierre Poujade fra de Frie Franske Styrker i Algerie kom tilbake til Frankrike i 1953. Under krigen hadde han vært tilhenger av Philippe Pétain, lederen av det franske ikke-tysk-okkuperte Vichy France fra 1940 til 1944. Poujade eide ved sin tilbakekomst, en liten bokhandel for hvilken han nektet skatteinspeksjon ettersom han ikke ønsket å betale skatt. Det sistnevnte er jo ikke uvanlig, men Poujade organiserte vellykket en union av små-handlende og håndverkere mot skattebetaling. Dette ble benevnt Poujadisme. Jean-Marie Le Pen ble Poujade-tilhenger og brakte senere dette videre i Front National. Le Pen vant sete i Nasjonalforsamlingen i 1956-valget. Norske Anders Langes parti senere Fremskrittspartiet, må for øvrig likeså kunne beskrives som et parti for Poujadisme, selv om norske skattebetalere etter generasjoner, hittil ikke har merket noen effekt av dette, men det har selvfølgelig om ikke annet skaffet Anders Langes partis videreføring for Fremskrittspartiets representanters flotte, godt betalte offentlige stillinger med gode pensjonsvilkår.

 

Sosialistene styrte Frankrike inn i krise

François Mitterrand

Jaques Chirac

Jean-Marie Le Pen forsøkte i 1981 å skaffe seg adgang til presidentvalget, men greide ikke å samle de nødvendige 500 signaturene som trengtes. Sosialisten François Mitterrand vant valget og overtok etter Valéry Giscard d’Estaing. Etter presidentvalget ble det avholdt nytt parlamentsvalg i Frankrike, som sikret sosialistene rent flertall i nasjonalforsamlingen. Kommunistene kom med i regjeringen. Større industribedrifter og forretningsbanker ble nasjonalisert. Feriene ble lengre, arbeidstiden kortere og pensjonsalderen ble senket til 60 år. Negativ påvirkning på Frankrikes økonomi uteble imidlertid ikke av Mitterrands disposisjoner. Den franske valutas verdi sank samtidig som inflasjonen og arbeidsløsheten økte. Dette til tross for at det ble igangsatt dramatisk økonomisk innstrammingspolitikk, hvilket kun førte til ytterligere økende arbeidsløshet i tungindustrien, herunder spesielt i stål- og kullindustrien, hvor en stor andel av arbeidsplassene gikk tapt. I 1980-årene avløste den ene krisen den andre i Frankrike. Høyresiden fikk imidlertid flertall i nasjonalforsamlingen og den konservative gaullisten Jacques Chirac ble utnevnt til statsminister i 1986. Frankrike ble derfor styrt av en sosialist som president, med en konservativ statsminister.

Til tross for at høyresiden hadde gått frem i 1986, vant likevel sosialisten Mitterrand presidentvalget for sin 2. periode i 1988. En splittet høyreside hadde ikke nådd opp under presidentvalget. Høyresiden hadde blitt ytterligere svekket ved at et uventet høyt stemmetall tilkom høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen, hvilken ikke var betraktet som «stueren».

Carl I. Hagen

      Dette på samme vis som Fremskrittspartiet ble håndtert i Stortinget av Bondevik & Co, da partiet var under formann Carl I. Hagens ledelse. Den politiske situasjonen fungerte imidlertid på et vis og Mitterrand satt ut sin periode som president inntil 1995, dog sterk redusert på grunn av sin kreftsykdom og døde straks etter i 1996. Under hele 1980-tallet hadde Frankrike kontinuerlig et urolig arbeidsmarked og høy arbeidsløshet, samt stagnasjon i økonomien med et høyt rentenivå. Inflasjonen holdt seg stabil relativt lav grunnet at den franske valutaen var bundet opp mot den tyske. Noe større bedring i økonomien ble det imidlertid ikke før langt ut på 1990-tallet. Dette på et tidspunkt det ble avdekket en rekke korrupsjonssaker som styrket folks mistro til makteliten. Mange profilert politikere ble dømt for bestikkelser og smøring i milliardklassen. Chirac, som hadde toppvervene i partiet, ble flere ganger innstevnet som vitne i retten i straffesaker, men var selv i henhold til forfatningen som president, immun mot straffeforfølgelse.

 

Sosialistene sikrer seg selv

Eva Joly

   Som i Norge, hadde franske næringslivstopper og politisk ansatte sikret seg skyhøye avlønninger som ikke sto i forhold til landets øvrige. Bank og byggebransjen var i Frankrike, som i Norge, rimeligvis et godt arnested for korrupsjon. Entreprenører ble tvunget til å betale millioner for å få offentlige oppdrag.  Den norskfødte dommeren Eva Joly, spilte en sentral og utsatt rolle som korrupsjonsjeger.
Joly ble for øvrig i ettertid tilsatt av den gang statsminister Gro Harlem Brundtland for å drive korrupsjonsjakt også i Norge, men hennes resultater uteble. Hun ignorerte henvendelser.

 

Gro H. Brundtland  Foto: AP Flickr

   Harlem Brundtland opptrådde for øvrig også selv korrupt. Hun unndro seg norsk beskatning ved å bo i Frankrike. Hennes sak ble skjøvet under teppet, men norske utenlandsboende måtte deretter pent betale «Brundtland-skatt» – Kildeskatt til Norge, omfattet 15 prosent både på lave pensjoner og eventuelle pensjonsforsikringer, uten å få noe tilbake.

 

 

Bekjentskapskorrupsjon på toppen også Norge

Rune Bjerke

Det siktes til eksempelvis DNB Bank ASA’s avtroppende toppleder Rune Bjerke med årlig godtgjørelse mer enn 10 millioner kroner og pensjon som alle innbyggere i en norsk kommune samlet mottar. Dette for å opptre som slikkepott inn i Arbeiderpartiets maktelite som Jens Stoltenbergs forlover og kamerat. Rune Bjerkes oppnevnelse i Norges største forretningsbank DNB Bank ASA, en statskontrollert bank, må vel være korrekt å betrakte som fordekt bekjentskapskorrupsjon? Hva mener du? Eksempel på Bjerkes smålige, raffinerte, men prinsipielt meget straffbare metode, som er blitt benyttet, henvises til en sak også nevnt i EM24. Bjerke var forhåndsinformert om en rettssak mot banken. Deretter tiltrådde rett før hovedforhandlingens avholdelse, en av DNBs advokater som forut hadde vært kollega i tingretten med sakens dommer. I tillegg påberopte en annen advokat, som var ansatt og fungerte som ordinær funksjonær og kunne bevise sakens faktiske forhold, seg en advokats lovlige rett til ikke å uttale seg om en klient (DNB). Den bekjente dommeren godkjente dette og avsa en besynderlig kjennelse som ennå ikke er rettsgyldig, hvilken kan havne i EU-rett. Rettslig er dette fordømmende mot norsk rettsvesen. Utdann deg til advokat og du kan nekte å vitne i retten uten å bli straffet. Økokrims ledelse har i tillegg ellers ignorert etterforskning mot dommere og advokater som har deltatt i et annet korrupsjonsbedrageri også omskrevet i EM24.

 

Fremskrittspartiets forhåpninger i neste valg illusoriske

Det er ukorrekt å påstå at det er bedre i Norge enn i Frankrike og andre sammenlignbare land med hensyn til korrupsjon. Faktisk er Danmark kåret som det minst korrupte land i hele verden, selv om ordtaket sier: «Etter at du har hilst på en danske bør du telle fingrene.» Se imidlertid herom annen sak omskrevet i EM24, hvor dansker har deltatt i bedrageri av en norsk barnefamilie. Det er vel således korrekt å hensynta korrupsjon hvor enn du ferdes. Hva mener du?

Det også EU-kritiske Front National var en av de helt store stemmeslukere ved valget i Frankrike i 2014. Front National med Marine Le Pen som frontfigur, fikk mer enn tredoblet stemmeantallet sammenlignet med resultatet av valget i 2009. Partiet fikk hele 25,4 prosent av stemmene og dermed flere stemmer enn noe annet fransk parti. Sosialisten François Hollande var på dette tidspunkt Frankrikes president, hvilket kan ha betydd noe for den ekstreme høyrevridningen.

President Macron

Dette ga Front National eller som det nå heter etter valget, Rassemblement National, et noe falskt håp tatt i betraktning valgprognosene ved presidentvalget i 2017 hvor Marine Le Pen var estimert til å få 34,1 prosent av stemmene, mens sentrums-kandidaten Emmanuel Macron tilsvarende var estimert til å få 65,9 prosent.Det endelige resultatet ble med et valg med 74 prosents deltagelse mot seneste valgdeltagelse 80 prosent, 74,2 prosent til Macron og 25,8 prosent til Le Pen. Partiet Rassemblement National er uansett i framgang.

 

 

Storbonden hanker distriksstemmene

Trygve Slagsvold Vedum

Når det gjelder Rassemblement Nationals norske søsterparti Fremskrittspartiet, vil dette rimeligvis ved kommende kommunevalg høsten 2019, ikke finne antydning av framgang. Partiet vil komme til å tape stort blant tilhengere mot bomavgifter til tross for at Siv Jensen lover tilhengerne hele oljefondet, samt også tape alle finnmarkingene som den alltid glisende partisjefen i Leve Toten, skitt i Norge – Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum har hanket, ved å gi finnmarkingene forhåpninger om frihet fra tromsværingene. Dette til tross for at Arbeiderpartiets mindre glisende eller som oppfattet, nærmest desperate leder, Jonas Gahr Støre, har forsøkt seg på sommersjarmoffensiv i Finnmark, samt for øvrig gjerne alltid lover bøndene framgang og rikdom i sine flammende taler til disse. Støre hevder at bøndenes plass i samfunnet er av største viktighet for landet.

 

Er Støre utbrent?

Jonas Gahr Støre

Trond Giske

   Det er selvfølgelig for tidlig å si noe om kommende kommune- og fylkesvalgs resultater. Det kan jo selvfølgelig komme ytterligere Me-too varsler som kan rokkere, men det burde ikke være umulig at Senterpartiet beveget seg over i de borgerliges rekker, det må huskes på at norsk landbruks driftsenheter konstant øker i størrelse og kan snappes opp av de moderate borgerlige, spesielt Høyre med den nye landsmoderen Erna Solberg. Støre begynner å bli slitt og ser også slik ut. Han kan jo faktisk risikere å bli skiftet ut med Trond Giske, som hadde langt større appell til velgermassen. Arbeiderpartiets flertall anser sikkert Giske som helt normal, men bevirket av skandalepressen, kanskje hatt litt ekstrem oppførsel. Det er imidlertid helt normalt av en okse å forføre kviger, for å holde oss til bondeterminologien. I tillegg: «Det skal mer enn en kule til en trønder.» Dessuten må jo også Slagsvold Vedum ta hensyn til at de fleste nazistene var bønder, også Slagsvold Vedums naboer på brede Hedmarken, hvilke er født konservative, altså frykter  kommunistiske allianser. Bøndene vil selvfølgelig beholde sine nedarvede rettigheter og eiendommer og ikke gradvis bli avspist med drikkepenger fra sosialistene. Norske bønder er og har vært grunnsteinen i Norge. «Du skal vera på Bufast all din dag» skrev Tarjei Vesaas i sin roman «Det store spelet». Derfor er det vel det eneste riktige av Slagsvold Vedum å la Støre kampere alene i samarbeid med de Røde. Slagsvold Vedum bør av nordmenn slik som han nå farer fram i norsk politikk, betraktes som en landssviker på linje med nazistene.

 

Sylvi Listhaug er Pen

Sylvi Listhaug Foto: FrP Bjørn Inge Bergestuen

   Kanskje den vågale og snartenkte, ubetinget attraktive kvinnen – den norske Marine Le Pen, som igjen er blitt tatt opp i det gode selskap for sitt intellekt, som minister i Erna Solbergs regjering. Den glupe Listhaug snur seg på hælen like raskt som en snurrebass og burde kanskje være en aktuell landbruksminister i en borgerlig samlingsregjering med Senterpartiet. I det store og hele er bøndenes årlige tildeling i statsbudsjettene ubetydelige drikkepenger selv om de mangedobles. Bøndene burde minst ha hatt samme avlønning som den stadig større mengden av offentlig ansatte direktører med kort arbeidstid, som dukker opp i administrasjonen, bonden er direktør i sin egen bedrift med all den risiko dette medfører, uten rett til ferie og taletelefon som sier at skal han treffes må det ringes før kl 12:00. Dette vet også bondejenta Listhaug.

 

Har du kommentarer til denne artikkel benytt vårt kontaktskjema – du vil bli hørt.