Rosielyn Pettersen, som bor i Birkeland på Sørlandet, innvandret i sin tid fra Filippinene og fikk sammen med sin norske ektefelle fem barn som i dag er i alder fra 11 til 22 år.

De tre eldste barna er myndige og gode samfunnsborgere, de to yngste er ennå mindreårige og i morens favn. Familien tilbragte sommeren i sitt deilige hus på det kjente feriestedet Løkken i Hjørring kommune, i sanddynene nord på Jylland. En dag dør plutselig ektefellen. Da startet et jag for å fravriste storfamilien dennes hus i Danmark. Dette under ledelse av Lister tingretts sorenskriver Robert Versland, assistert av sakens tilsatte bostyrer advokat Ingvald Snerthammer, med Hjørring kommune som implisert.

 

Familien Pettersens eiendom på Løkken i Danmark. Privat foto


Årsaken til at retten og bostyrer i det hele tatt ble involvert i det som burde ha vært et enkelt privat booppgjør, var at Skattekreveren i Vest-Agder hevdet å ha et tilgodehavende hos avdøde omfattet vel 20.000 kroner i angivelig uprøvd skattegjeld. Ettersom boet inneholdt bankkonti med det mangedoble beløpet disponibelt, kunne bostyrer etter å ha utbetalt skattekravet, straks ha avsluttet bobehandlingen og fordelt aktiva mellom arvingene eller overlatt resten av boet til privat skifte. Bostyrer trengte imidlertid salær, det utdannes jo mange advokater i Norge og det er trangt om oppdragene.

Danskene er jo alltid på banen som gribber ved enhver anledning. Enkelte påstår at de til og med teller fingrene på hånden etter å ha håndhilst på en danske. Det var tatt utlegg for en mindre gjeldspost i eiendommen på Løkken og det ble begjært hurtig tvangssalg. Rosielyn ble informert om forholdet og betalte selv øyeblikkelig denne gjelden. Rosielyn betalte også påløpte eiendomsskatter.

 

Bostyrer solgte hus og tomt til verdi DKK 910.000 for DKK 66.000
Problemet som oppsto var at bostyreren, som ikke øyeblikkelig avsluttet det offentlige skiftet, hengte seg på saken i Danmark for å produsere for seg selv ytterligere salærer. Eiendommen på Løkken hadde en offentlig taksert verdi omfattet DKK 910.000. Arvingene hadde gjentatte ganger informert bostyrer om at de ville beholde eiendommen.

For å hindre at arvingene fikk overført huset krevde bostyrer plutselig at disse med én ukes frist skulle innbetale kr 120.000 til boets konto, det er uvisst av hvilken grunn ettersom huset allerede var arvingenes. Tilsynelatende var bostyrer ute etter å høste dette beløpet som salær.

De unge arvingene kunne imidlertid selvfølgelig ikke reise et så høyt beløp innen så kort frist. Hjørring kommune tilbød DKK 66.000. Rosielyn ga deretter, gjennom et dansk firma som senere stilte seg velvillig til å hjelpe, et bud med norsk finanserklæring omfattet DKK 70.000 med tillegg av nødvendige overtakelsesomkostninger, i konkurranse med kommunens lavere bud. Det høyeste budet ble avvist av bostyrer som solgte eiendommen til Hjørring kommune for DKK 66.000, altså DKK 844.000 under offentlig takst, inkludert tomteverdien omfattet DKK 108.800.

Hjørring kommune hadde i januar 2017 tilbudt å kjøpe eiendommen fra arvingene for DKK 120.0000. Arvingene avviste dette tilbudet ettersom de ønsket å beholde eiendommen. Etter at arvingene avslo å selge til kommunen, framsatte denne deretter et pålegg om riving av boligen, som omfattet 136 kvm med to boenheter og oppført som et helt ordinært dansk bolighus i murstein på en romslig tomt stor 1100 kvm, beliggende i en rekke av tilsvarende boliger i et tettbygd strøk. Kommunen hevdet at hagen var for mye tilvokst og ønsket angivelig å anlegge park på tomten. Bostyrer solgte imidlertid eiendommen til kommunen mot arvingenes ønske, med betingelse om at arvingene ikke skulle få riveomkostninger.

Bostyrer sendte forslag til rettsbok med eiendommen solgt, inkludert et saftig salærkrav til seg selv tilknyttet et forhold denne ikke i det hele tatt skulle ha blandet seg inn i. Både bostyrer og Hjørring kommune har til med tilsidesatt at boligen var fullt av løsøre, samt at det på tomten var parkert avdødes bil og dennes dyrere campingvogn. Hvem har beriket seg på dette?

 

Sorenskriveren framsetter trusler mot moren

Rosielyn Pettersen. Privat foto

Rosielyn ga imidlertid ikke opp og begjærte bostyrer fjernet. Sorenskriveren svarte deretter med å true med å frata Rosielyn vergeretten for sine to minste barn, slik ville hun ikke kunne representere barna i boet, ettersom hun og avdøde var blitt skilt. Hun begjærte følgelig også hele den lille tingretten inhabil.

Tingretten oversendte arvingenes begjæring til lagmanns- retten som fastsatte at tingretten ikke var inhabil. Rosielyn har imidlertid ennå ikke sett tingrettens oversendelsesdokumenter til lagmannsretten og har ikke kjennskap til hva soren- skriveren har skrevet for å oppnå denne kjennelsen. Det er imidlertid ikke så lett å få kjent en tingrett inhabil i lille Norge hvor de fleste kjenner hverandre. Dette ettersom sådanne kjennelser skaper presedens og vil kunne medføre et ras av tilsvarende saker idet det alltid vil være en irritert tapende part. Angjeldende sak er imidlertid ingen vanlig sak, mange ville nok ha stemplet den som ren korrupsjon og bedrageri.

Det er dog besynderlig at heller ikke lagmannsretten av eget initiativ oversendte kopi av dokumentene for Rosielyns kommentarer forut for sin beslutning ettersom saken var så betent. Sorenskriveren unnlot tilsynelatende forsettlig å sende arvingene kopi av sitt skriv til lagmannsretten. Det er ikke utenkelig at lagmannsretten således kan ha avgitt kjennelsen på ukorrekt grunnlag eller at den ikke har tatt hele saken i betraktning forut for kjennelsen. I alle fall synes det å være ukorrekt saksbehandling. Lagmannsretten hadde dessuten i sin kjennelse ført opp en advokat som prosessfullmektig for arvingene som ikke hadde blitt benyttet eller hadde noe kjennskap til saken.

Saksforholdet synes kun å være et rent overgrep mot en norsk delvis innvandrerfamilie og bør av rettssystemet og Økokrim kunne klassifiseres som bekjentskapskorrupsjon mellom bostyreren og sorenskriveren, to kollegaer som rimeligvis treffes i tingretten rent ofte.

 

Er familien utsatt for rasediskriminering?
Rosielyn føler seg selvfølgelig fullstendig overkjørt av det norske rettssystemet, samt for øvrig av den danske utspekulerte kommunen Hjørring, som måtte vite at alle relevante regler var tilsidesatt selv om en norsk advokat opptrådde som bostyrer. Ettersom Rosielyn i utgangspunktet er innvandrer i Norge, tror hun selvfølgelig at danskene, som åpent uttrykker sin generelle avvisning av innvandrere, på denne bakgrunn kan ha nektet hennes fem barn med halvveis innvandreropphav, eiendomsrett til en dansk bolig. Saken har utviklet seg til en sak som bør tas opp av det danske Folketing politisk, samt av Den europeiske menneskerettsdomstol rettslig.

Rosielyn har etter å ha stridt mot ovennevnte korrupsjon og trusler fra sorenskriveren om å fjerne henne fra saken ved å frata henne vergeretten for sine mindreårige barn, deretter søkt om fri rettshjelp hos Fylkesmannen hvor hun ble avvist grunnet trangt nåløye for saker utenom visse typer. Hun har klaget dette avslaget videre til Sivilombudsmannen for å forsøke å få råd til en lojal praktiserende advokat til å ivareta arvingenes interesser, samt å kreve erstatning for de tapte aktiva i Danmark omfattet eiendommen, løsøre, bil og campingvogn, samt oppreisning tilknyttet sorenskriverens utilbørlige trussel mot henne personlig. Får ikke Rosielyn medhold hos Sivilombudsmannen vil hun, ettersom det i år er valgår, forsøke å koble vettuge politikerne på saken for å gripe inn mot denne slags råtne norske rettspraksis som hun og hennes barn har opplevd.