Romsdalingen Runar Kjørsvik (1967) ble tildelt Zola-prisen 2017. Kjørsvik hadde blitt valgt til hovedverneombud på AS Norske Shells anlegg på Nyhamna i Møre og Romsdal, men hadde blitt sagt opp av selskapet i 2015, etter en såkalt faktaundersøkelse utført av et team bestående av en psykolog, ledsaget av en advokat. Kjørsvik ble funnet uskikket til å ha oppgaver i selskapet.
Zola-prisen ble stiftet den 12. oktober 1998 som en angivelig forening til fremme av sivilt mot under navnet «Foreningen til fremme av sivilt mot», men skiftet i 2011 navn til Zola-prisen. Hvert år har foreningen delt ut en pris til personer som «åpent og uredd har avdekket eller motarbeidet forhold som truer menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet i Norge». Foreningen ønsker å motivere enkeltpersoner til å vise sivilt mot gjennom utdelingen av prisen. Tildeling skjer i Nobelinstituttets festsal, vanligvis den 13. januar hvert år. Årsaken til eksakt denne datoen er at den franske forfatteren og journalisten Émile Zola den 13. januar 1898 utga artikkelen «J`accuse…!» om Dreyfus-saken i avisen «l`Aurore».
Den franske forfatteren Émile Zola
Zola var en synlig journalist med et sterkt sosialt engasjement. Denne foretok iakttagelser og eksperimenter, tilsynelatende som en slags naturvitenskapsmann, for å forklare menneskelivet vitenskapelig ut fra arvebiologiske og miljømessige faktorer. Zola utga i tiden rundt århundreskiftet en rekke romaner i hvilke man møter en mystisk virkelighet og uvirkelig sosialisme med et religiøst bakteppe. Han har blitt kritisert av mange, men har uansett vunnet et navn gjennom opposisjon mot det bestående samfunn, hvilket er grunnlaget for at «Foreningen til fremme av sivilt mot» valgte hans navn for foreningen og dennes pris – Zola-prisen. Betraktet ut fra et markedsføringsmessig synspunkt var dette en smart beslutning selv om de færreste kanskje tidligere har hørt om forfatteren Émile Zola.
Faktaundersøkelse
«Faktaundersøkelse er en metode som en virksomhet kan velge å ta i bruk når konkrete saker om mobbing og trakassering foreligger og andre konfliktløsningsmetoder ikke har fungert eller ikke anses som egnet.» – sitat fra Arbeidstilsynet. Metodikken er samordnet med den europeiske rammeavtalen for håndtering av mobbing og trakassering i arbeidslivet.
Etter Kjørsviks avskjedigelse fra arbeidsgiveren AS Norske Shell, kontaktet Kjørsvik sin fagforening SAFE, som forsøkte å få oppsigelsen rettslig underkjent og forhandlet fram et minnelig forlik mellom Kjørsvik og arbeidsgiveren. Tvisten var med forliket i prinsippet endelig avsluttet og Kjørsvik kunne deretter holde fram med driften av sitt i distriktet relativt store gårdsbruk på andre siden av Harøyfjorden vis-á-vis Norsk Shells anlegg på Nyhamna. Gårdsbruket omfattet også en liten campingplass og hadde noen godkjente tomter for salg. Kjørsvik drev gårdsbruket og campingplassen ved siden av sitt arbeid hos AS Norske Shell, hvor han bodde sammen med sin mor.
Sparket grunnet udugelighet
Kjørsvik hadde imidlertid uoverkommelige personlige ensomhetsproblemer, hvilket ble intensivert av hvordan han ble behandlet på arbeidsplassen hvor alle arbeidskamerater mobbet han ved snu ryggen til og unngikk han demonstrativt ved eksempelvis å reise seg og forlate bordet når han satte seg for å spise eller ta en kaffe i lag med disse. Å være hovedverneombud på industriplasser er ikke bestandig populært. Det var vel årsaken til at Kjørsvik fikk anledning til å si seg villig og ble valgt til den utfordrende oppgaven. Han trodde vel han skulle kunne kjøpe seg anerkjennelse hos sine arbeidskamerater som fortsatt bare avviste han.
Kjørsvik satte seg imidlertid inn i arbeidsmiljølovens vedtekter og den autoritet han kunne utøve som hovedverneombud. For å kompensere for sitt kontaktbehov påstartet Kjørsvik tilsynelatende en kontinuerlig kritikk av ledelsen og det tekniske miljøet på arbeidsplassen for å få oppmerksomhet og forhåpentlig anerkjennelse fra sine kollegaer. Han klaget sin arbeidsgiver inn for både Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, hvilke tilsynelatende begge oppfattet Kjørsviks mentale helse, slik som psykologen senere gjorde i den etterfølgende faktaundersøkelsen. Institusjonene Kjørsvik klagde til foretok seg derfor intet relevant. Personer som derimot senere har utnyttet eksempelet Kjørsvik på godt og vondt, til å fremme sin egen karriere, greide imidlertid etterhvert til og med å få Riksrevisjonen til å granske Petroleumstilsynet.
Kranglefant
Som hovedverneombud tvang Kjørsvik seg adgang til den lokale ledelsens ukentlige møter hvilket denne hadde rett til, men hadde tilsynelatende ikke noen effekt på hverken driften eller annet gjennom sin tilstedeværelse. Det er blitt oppfattet både av Kjørsviks egen beretning og pressebeskrivelser som om Kjørsvik av den skolerte ledelsen ble oppfattet som en ufaglært kranglefant. Kjørsviks stadige klager, tilsynelatende bare for klagens skyld, ble helhetlig ignorert og betraktet som et evig useriøst mas. Kjørsvik var selv ikke faglig utdannet, hadde startet som sjømann og senere skaffet seg ett par praktiske fagbrev uten at det har framkommet spesifisert om hvilken kompetanse denne egentlig besatt. Bedriftens ledelse måtte ha syntes at Kjørsvik hadde «vokst ut av skoene» ved å bli valgt som hovedverneombud. Dette slik at han ikke lenger ble invitert til driftsmøtene. AS Norske Shell hadde dessuten, selvfølgelig, registrert Kjørsviks manglede kontakt med sine arbeidskollegaer og at han sykmeldte seg for å arbeide hjemme på sitt gårdsbruk.
For tiden annonserer Kjørsvik på Facebook at han vil betale en belønning stor kr 20.000 kroner til den som kan opplyse om hvem som tok bilder av han mens han kjørte gravemaskin på gårdsbruket under sykmeldingsperioder. Kjørsviks logiske evner illustreres ved denne annonse. Hvorfor skulle Kjørsvik ha interesse av å betale dyrt for å få vite dette? Eksempelvis for å politianmelde fotografen for å være en slags spion for NAV eller arbeidsgiveren? Det er fortsatt ikke ulovlig å ta bilder av folk som eksponerer seg og en gravemaskinkjører var ikke tidligere normalt betraktet som syk, men i disse moderne NAV-tider ser imidlertid sykmeldinger grunnet depresjon også ut til å bli fanget opp som berettiget sykdom på arbeidsplassene.
Berømmelse skal omsettes i hard valuta
Etter tildelingen av Zola-prisen våknet Kjørsvik til ny dyst. Gratis publisitet skulle omgjøres i hard valuta. Han ville ha hevn og han ville hevne seg på alle han følte seg underlegen ovenfor. Det kan være hans psykiske hovedproblem. Med Zola-prisen i ryggen ønsket han å saksøke sin egen fagforening for 10 millioner kroner for ikke å ha ivaretatt hans interesser på en måte som ga han store inntekter.
AS Norske Shell, som var så rik, skulle kreves for 25 millioner kroner. Kjørsvik hadde allerede kontaktet en ivrig Shell-bekjemper i England som han samarbeidet med, hvilken til og med hadde tilegnet seg emailadressen royaldutchshellplc.com. Det er tydeligvis flere som har mistet jobben i dette enorme selskapet, hvilket ikke vil være unormalt.
Politianmelder alle
Kjørsvik skulle politianmelde alle som hadde bistått han eller hatt kontakt med han. Alle som han hadde vist seg underdanig for skulle han vise at Kjørsvik ikke lot seg pille på nesen. Herunder psykologen og advokaten som foretok faktaundersøkelsen, selvfølgelig arbeidsgiveren AS Norske Shell, dessuten lederen og advokaten hos sin egen fagforening SAFE. I kraft av å ha blitt tildelt Zola-prisen ble et konsulentselskap lurt av Kjørsvik og innledningsvis overbevist om at han hadde en reell sak. Kjørsvik opptrådde til å begynne med relativt normalt, men uforsiktig med alkohol og påtagelig idet han alltid bestilte det dyreste på menyen når andre betalte. Han tilbød seg aldri å betale restaurantregningene i sine egne møter. Det kan vel således korrekt fastslås at Kjørsvik er en simpel utbytter.
Stevninger som utpressing
Kjørsviks ensomhet plaget han. Han klynget seg til dette konsulentselskapet som alltid behandlet han høflig og korrekt og nøytralt med hensyn til hans «fiender». Selskapet innlot seg ikke i hans saksanlegg og forholdt seg nøytralt og kontaktet uavhengige, erfarne advokater til å håndtere alle juridiske forhold. Dette unntatt i ett tilfelle, hvor Kjørsvik hadde blitt fratatt bilen grunnet manglende betaling. Denne var blitt taksert av en banks faste takstmann til en brøkdel av dens markedsverdi. Dette uttalte namsmannen i et skriv. Kjørsvik manglet imidlertid likvider til å betale noe som helst og ville derfor prøve namsmannens uttalelse for retten og utstedte lovlig fullmakt for å spare penger til ekstern advokat.
Kjørsvik sendte selskapet mange titalls eposter og ringte i sin brysomme ensomhet til alle døgnets tider. Selskapet, som kun skulle hjelpe Kjørsvik å skrive søknad om advokatbistand ettersom alle avviste han, ble tvunget til å være den ensomme Kjørsviks samtalepartner ettersom han ble oppfattet som suicidal. Advokatfirmaer ble som avtalt skaffet, herunder også framskaffet bistand fra en kjent advokat med tidligere erfaring som både politiadvokat og dommer, til å lese gjennom Kjørsviks utkast til politianmeldelse mot AS Norske Shell. Mesteparten av det Kjørsviks hadde skrevet ble refusert av advokaten som subjektivt og irrelevant. Det var vel etter dennes mening bare tøv. Kjørsvik betalte heller ikke advokatens salær.
En annen advokat måtte eksempelvis brått, ukorrekt ta ut en stevning direkte mot SAFE. Dette slik at Kjørsvik kunne benytte stevningen i sin «markedsføring» mot fagforeningen under dennes treårige kongress, slik at de statsansatte medlemmene som var i stort antall, skulle påvirkes til å melde seg ut av fagforeningen og rykke bena under denne. Stevningen skulle Kjørsvik også løpe til avisene med, hvilket han gjorde.
Stevningen direkte til retten uten forutgående behandling som forliksklage forutsetter advokater på begge sider og denne ble selvfølgelig derfor henvist til forliksrådet. Stevningen tjente imidlertid Kjørsviks intensjoner. De statsansatte meldte seg imidlertid ikke ut av SAFE, men deltok ikke til gjenvalg i styret.
Betaler ikke regninger
Ved avslutning av samarbeidet med konsulentselskapet skulle Kjørsvik betale et symbolsk redusert beløp til denne før han, etter å ha «vunnet» søksmålene sine mot AS Norske Shell og SAFE, senere skulle betale alle omkostninger. I det totale beløp lå også en faktura fra den tidligere politiadvokaten som hadde redigert Kjørsviks politianmeldelse mot den tidligere arbeidsgiveren. Kjørsvik betalte ikke, heller ikke et mindre beløp til annen advokat og utlagt rettsgebyr. Selskapet ble nødt til å ta ut forliksklage mot Kjørsvik for å få betalt det begrensede beløpet. Til tross for at han sa seg meget godt fornøyd med selskapets arbeid, politianmeldte han også dette selskapet for å stanse behandlingen i forliksrådet. For øvrig hadde han ved avslutning bedt om å få utstedt faktura for det fulle beløp. Ettersom Kjørsvik var merverdiavgiftspliktig og kunne avregne merverdiavgiften også for regninger han ikke betalte, ville det faktisk ha medført at konsulentselskapet hadde måttet betale rikelig for sine tjenester gitt til Zola-prisvinneren, ettersom selskapet straks måtte ha betalt utfakturert merverdiavgift i tillegg til all den ubetalte tiden dette hadde sløst bort.
For å hjelpe Kjørsvik som ikke hadde likvider, hadde konsulentselskapet fått en av landets mest kjente autoriserte landbrukstakstmann til å taksere hans gårdsbruk. Takstmannen måtte true med inkasso for å få utbetalt et mindre beløp, hvilket først ble betalt da Kjørsvik ble beordret av konsulentselskapet om å betale, noe som medførte at Kjørsvik i stedet bedro dette selskapet.
Rømmer fra campingplassen
Kjørsviks rå behandling av sine medmennesker er også behørlig beskrevet på Facebook. Der gjelder det gjestene på hans campingplass, som flytter. Den 9. august skrev den pensjonerte tannlegen Bjørn A.R.J., som ble nektet av Kjørsvik å selge sin campingvogn med «spikertelt» på plassen og derfor måtte flytte det hele, noe Kjørsvik også forsøkte å hindre, «Lett å kjøpe, håpløst å selge».
Bilde viser store kampesteiner som Kjørsvik hadde plassert i veien for å hindre at pensjonisten forlot plassen med campingvognen. Denne måtte følgelig bestille kranbil for å få løftet ut vogna. Senest den 23. august hadde pensjonisten følgende kommentarer på Facebook, til en annen som averterer sin campingvogn til salgs på Kjørsviks campingplass: “Jeg regner med at du får store problemer her ! Vi gikk gjennom helv. før vi kom oss vekk fra denne «campingplassen « Det kostet oss dyrt !”
Inntekter til å farte omkring som angivelig spesialist på faktaundersøkelser, skaffer Kjørsvik seg fra NAV. Dette selv om han har et drivverdig gårdsbruk med levelige inntekter, samt fra campingplassen, hvor han leier ut plasser for bobiler og husvogner. Han produserer gress/høy til hestehold på omkring 350 da på gårdsbruket. Hestehold er vanligvis ikke fradragsberettiget, slik at handel kan skje ubemerket for myndighetene uten kvitteringer tilgjengelig i regnskap for skatt og merverdiavgift. Kjørsvik kjører rundballer til kundene på henger etter sin personbil. Skattemyndigheten bør nok følgelig saumfare Kjørsviks regnskaper ut fra beregnet avling på et sådant areal som denne besitter. Det kan også her være snakk om trygdemisbruk med hensyn til inntekter fra NAV når denne har egne store inntekter.
Tåredryppende artikler
Kjørsvik løp til media og fikk disse til å skrive om sin bedrøvelige situasjon og han fikk mange til å skrive nærmest tåredryppende artikler om den angivelige dyktige arbeideren som hadde varslet og ble sparket fra jobben og derfor hadde blitt belønnet med Zola-prisen. Kjørsvik var nok rimeligvis utvalgt til prisen ettersom det ble ønsket å fokusere på den omstridte faktaundersøkelsen. Diverse personer, som hadde egeninteresse av Kjørsviks behandling i henhold denne undersøkelsen, støttet selvfølgelig Kjørsvik, selv om disse ikke hadde oversikt over sakens reelle faktum. Bare slik dette er blitt presentert av Kjørsvik selv.
Kalkulert risiko
De som deler ut Zola-prisen må ta en kalkulert sjanse. Prisen skal ikke benyttes som om tildelingsutvalget skulle være et angivelig sannhetsbevis i rettssaker idet disse ikke har hverken lært å kjenne Kjørsviks sanne jeg eller andre prisvinnere. Det er helt urimelig at fakta-teamet skulle ha feilsitert eksempelvis vitneforklaringer. Det ville ha vært kroken på døra for teamet å ha belemret sådan undersøkelse generelt med usannheter.
Konsulentfirmaet oppfattet at Kjørsviks plan med dennes voldsomme aktivitet var å misbruke Zola-prisen for å oppnå publisitet for å tvinge AS Norske Shell og SAFE til å akseptere at det ville være mer lønnsomt for disse å betale han millioner kroner på bankkonto gjennom rettslige forlik enn å føre offentlig rettsak. AS Norske Shells juridiske direktør har opplyst at Kjørsvik nå har stevnet selskapet for Romsdal tingrett i Molde. Saken mot SAFE skal visstnok ha blitt droppet.
Ikke tillatt å betale løsepenger
Det er imidlertid ikke tillatt at Norge utbetaler løsepenger for å løslate gisler, ellers ville det eksempelvis ha blitt utrygt for nordmenn å bevege seg utenlands. Det samme gjelder for øvrig også for USA og andre seriøse land. Eventuell utbetaling fra AS Norske Shell av et forliksbeløp i angjeldende sak må vel betraktes som ettergivelse av et press om løsepenger, for å unngå negativ publisitet. Slik utbetaling vil imidlertid gjerne skape presedens og selvfølgelig i ettertiden bli benyttet av personer i samme ærend som Kjørsvik. Allerede i skrivende stund foreligger det visstnok en ny kandidat med samme intensjoner som Kjørsvik. Det vites imidlertid ikke om dette er etter avtalt spill med Kjørsvik for å styrke hans sak mot AS Norske Shell.
Kjørsvik har imidlertid uomtvistelig inngått forliksavtale omfattet 1,5 millioner kroner, hvilket må ha vært en storartet avtale for denne, men som dessverre temmelig raskt ødslet bort beløpet som nybakt Zola-kjendis i en rolle i hvilken han åpenbart trives og vil utnytte for å kunne skade både Shell internasjonalt, samt også tredjemenn med mobbing. Dette uten å huske ordtaket: «Som man roper i skogen får man svar».
Offentlige faktaundersøkelser
Det vil imidlertid avslutningsvis fastslås at denne artikkel ikke fremmes som noe negativt vedrørende den ideologiske tanken bak Zola-prisen og dennes angrep på faktaundersøkelser, hvilket også sikkert i mange tilfelle vil være korrekt slik som det i andre tilfelle vil være ukorrekt, hvilket det er oppfattet som tildelingen til utbytteren Kjørsvik er, etter å kunne ha studert dennes metodikk i mer enn ett år. Statistikken lurer man ikke. Tildelingen av prisen for 2017 bør nok kunne være sterkt omtvistet og bør ikke benyttes som et eksempel på angjeldende faktateams og arbeidsgiverens mulige udugelighet. Dette idet teamet etter alt å dømme synes å ha gjort en korrekt beslutning.
Et forhold som er spesielt å anklage er at de som foretar undersøkelsene selv skal fungere som dommere, samt at den som bestiller undersøkelsen også er den som skal betale dommerne. Bestilleren vil nok føle at denne har kastet bort pengene dersom denne ikke får ønsket resultat av en faktaundersøkelse. Uten noen ytterligere positive eller negative bemerkninger om ordningen, bør det kort og godt fastslås at faktaundersøkelser må være totalt uavhengige og finansieres av det offentlige, samt at det bør være en offentlig godkjenning av personell som skal bedrive slik virksomhet.
Major thankies for the blog post. Thanks Again.
Great blog. Looking forward to reading more. Really Great.