Politisk løsning i Libya

ALL ARTICLES CAN BE READ IN 100 LANGUAGES

 

Etter et decennium med borgerkrig og omveltninger i det nordafrikanske landet Libya vil dette få en ny sjanse til å stabilisere sin framtid. Den andre Berlin-konferansen om Libya ble avholdt onsdag den 23. i forrige uke, i regi av den tyske regjering og FN. Det ble der bekreftet dato for nasjonalt valg av president og parlament i Libya.

 

FN-representanten Stephanie Williams kunne opplyse at det på nytt er blitt enighet om en valgdato satt til den 24. desember i år, etter pågående borgerkrig i Libya som startet i forbindelse med opprøret mot diktatoren Muammar Gaddafis styre for mer enn et decennium siden. Valget vil omfatte både presidentembete og parlament. Valg hadde forut blitt forespeilet til den 10. desember 2018, men ble ikke avholdt.

 

Interimregjering

I dag har landet en midlertidig interimregjering i Tripoli, som ledes av statsminister Abdel Hamid Dabaiba. Dabaiba er en libysk ingeniør og formuende forretningsmann med mastergrad i ingeniørvitenskap ved University of Toronto Canada.

Siden 15. mars 2021 har Dabaiba vært statsminister i Libya i en nasjonal regjering med oppgave å gjenopprette statens institusjoner og garantere sikkerhet ved det planlagte nasjonale valget. Under Gaddafi-styret hadde Dabaiba stilling som direktør for prosjekter og studier av organisasjoner for utvikling av administrative sentre. Dabaiba har en tydelig islamistisk profil med sterke bånd til Tyrkia, slik som også dennes valgte leder for presidentrådet, Mohamed al-Menfi.

Det kreves nok imidlertid mer enn et valg for å fylle de dype kløftene som har oppstått mellom landets befolkning.

 

Borgerkrigen

Den libyske borgerkrigen var en væpnet konflikt utløst i 2011 og ble utkjempet mellom styrker som var lojale mot diktatoren, den selvutnevnte oberst Muammar al-Gaddafi med dennes regime, og deler av befolkningen med støtte av utenlandske styrker og deler av landets hær som gikk over til opprørerne. Målsetningen for opprøret var å kvitte seg med diktatoren og regimet. Gaddafi-regimet hentet inn, til erstatning for overløpere av egne soldater, leiesoldater fra Tsjad og andre Sub-Sahara-land.

Stridighetene som brøt ut er kjent som 17. februar-revolusjonen og var oppildnet av den senere benevnte arabiske våren, som hadde startet med revolusjonene i Tunis og Egypt. I begynnelsen av mars 2011 utviklet opprøret seg til en borgerkrig. I midten av mars ble internasjonale flystyrker fra NATO-land involvert i kamphandlingene mot det sittende regimet, herunder omfattet blant annet Frankrike, Storbritannia og USA.

Konflikten hadde blitt innledet av relativt kontrollerte demonstrasjoner i byen Zawiya allerede i 2009. Dette er en by med omkring 200.000 innbyggere langs Middelhavskysten nordvest i Libya, mellom Tunis og hovedstaden Tripoli som ligger 45 km lengere mot øst. Etter noen dager spredte opprøret seg også til den østlige delen av landet omfattet kystbyen Benghazi. Denne byen er landets nest største by med et estimert innbyggertall i 2019 på vel 630.000 og er dessuten landets største havneby.

Det brutale svaret på de innledende, relativt fredelige demonstrasjonene mot oberst Gaddafi, som hadde styrt Libya med hard hånd siden statskuppet i 1969, utviklet seg til borgerkrig i flere deler av det store ørkenlandet etter at Gaddafi hadde opprettet et midlertidig styrende organ i Benghazi, benevnt som National Transitional Council, hvis sikkerhetsstyrker skjøt med skarpt mot demonstrantene.

 

Regimet ble holdt ansvarlig for en rekke brudd på menneskerettighetene og støttet internasjonal terrorisme. Dette førte i 1992 til FN-sanksjoner. FNs sikkerhetsråd godkjente snart en internasjonal militærintervensjon i Libya for å beskytte sivile og kanskje først og fremst å fjerne oberst Gaddafi som ble beskyldt for å være opphavet til Pan Am-flyulykken i Lockerbie i Skottland, hvor 243 flypassasjerer og mannskap på 16 omkom.

Norsk luftforsvar deltok også i FN-operasjonen med bombing av Libya. Gaddafi-regimet ble avviklet etter kort tid og lederen drept. Krigen førte imidlertid til kaos og lovløshet i hele landet inkludert oppblomstring av islamistisk ekstremisme.

 

Fortid som koloni

Libyere har i historisk tid vært kolonialisert av mange, fra grekerne som var koloniherrer 500 år f.Kr. til det ble en italiensk provins i 1911 som tok over fra det Osmanske riket som hadde vært der fra 1551. Britiske styrker tok kontrollen over Libya under andre verdenskrig og landet var under britisk administrasjon til det ble selvstendig i 1951, som konstitusjonelt, arvelig monarki under kong Idris I, inntil statskuppet i 1969. Kong Idris var forut emir for Kyrenaika, en region i Libya. Kong Idris hadde ledet landets frigjøringskamp mot Italia i mellomkrigstiden.

I 1959 ble det funnet betydelige oljereserver i Libya. Påfølgende inntekter fra oljesalget gjorde landet velstående etter å være et av verdens fattigste. Økonomien i 2010 var den største i Afrika, men menneskerettighetene ble tilsidesatt hvilket skapte misnøye. Blant opprørerne var det krigsveteraner som hadde kjempet med al-Qaida i Afghanistan, Irak og i Sudan.

 

Fabrikkerte bevis

Amnesty International har avdekket at opprørsgrupper i Libya fabrikkerte bevis omfattet overgrep og vold, som Gaddafis militærstyrker ble beskyldt for å ha begått mot sivile. FN aksepterte de fabrikkerte bevisene om folkemord med den følge at Sikkerhetsrådet tillot internasjonal militær intervensjon i Libya.

NATO tok ansvaret for den militærintervensjonen, hvor altså Norge som konkurrerende oljenasjon ivrig deltok. Dette bidro til høyere oljepris og større oljefond. Dog foreligger det hverken påstander eller bevis for at Norge deltok som NATO-land grunnet  økonomisk motivasjon, men den daværende norske statsministeren, Jens Stoltenberg, fikk godt skussmål fra USAs president Barack Obama og ble senere anbefalt av Obama som NATOs generalsekretær.

Opprøret i Libya var blitt framstilt i flere internasjonale medier som fredelige demonstrasjoner der Gaddafi-regimet brutalt angrep sivile. Sannheten skal visstnok være at opprørere var bevæpnet og voldelige. Gaddafi-regimet hadde avgjort vært skyldig i overgrep, men det finnes imidlertid ikke bevis for at Gaddafi hadde gitt ordre om angrep mot sivile, hvilket var propaganda fra opprørerne som også besto av IS-terrorister. Etter at Gaddafi hadde blitt drept fortsatte opprørsgrupper etnisk opprenskings-aksjoner. Tusenvis av mørkhudede  afrikanere ble under disse aksjonene blant annet systematisk fordrevet fra Libya.

 

Frankrike president Sarkozy

Frankrikes president på dette tidspunktet, Nicolas Sarkozy, skal visstnok ha vært en av de sterkeste pådriverne for militær intervensjon i Libya. Dette angivelig for å styrke sin egen politiske posisjon ved å kapre Libyas oljeinntekter.

Ifølge en senere britisk granskningsrapport om Libya-intervensjonen, har Sarkozy vært under etterforskning for å ha mottatt mange titalls millioner euro i ulovlig valgkampstøtte fra Gaddafi. Det skal være påstått at Sarkozy mottok hele 50 millioner euro fra Gaddafi. Den franske påtalemyndigheten hevdet i denne forbindelse at Sarkozy hadde brukt nesten det doble av maksimalbeløpet på 22,5 millioner euro i dennes kampanje for det franske presidentvalget i 2012, hvilket Sarkozy tapte til François Hollande. Myndighetene hevdet det var foretatt forfalsket fakturering fra et PR-firma. Saksforholdet vedrørende den angivelige Gaddafi-utbetalingen verserer ennå for retten. Sarkozy kan selvfølgelig ha ønsket at Gaddafi ble avrettet uten offentlig rettssak, hvilket også skjedde.

 

Hva skjedde etter Gaddafi?

Det ble holdt valg til nasjonalforsamling i juli 2012. Men det hadde oppstått grupperinger med nye konflikter seg imellom, slik at borgerkrigen i ørkenlandet holdt fram med en internasjonalt anerkjent regjering i hovedstaden Tripoli i vest og en nyopprettet myndighet i Tobruk i øst.

FN bevirket ved megling en avtale benevnt Libyan Political Agreement den 17. desember 2015, omfattet etablering av en koalisjonsregjering i Tripoli. Denne har blitt ledet av statsminister Fayez Mustafa al-Sarraj, presidentrådet og the Government of National Accords fra 2016 til 2021.

 

Tusentalls mennesker drept

Deler av nasjonalforsamlingen i Tobruk anerkjente imidlertid ikke den FN-opprettede regjeringen i Tripoli. Regjeringen hadde dessuten ikke kontroll over den libyske nasjonale hæren, hvilken ledes av Khalifa Belqasim Haftar som representerer parlamentet i Tobruk.

Haftars nasjonale styrker tok våren 2019 kontroll over store regioner i landet, hvilket medførte at ett tusentalls mennesker ble drept. Målsetningen var å svekke Tripoli-regjeringens styrker for å unngå at denne regjeringen overtok styringen i hele Libya.

Libya har således i stor grad vært delt mellom øst og vest. I tillegg til den libyske nasjonale hæren på den ene siden og regjeringsstyrkene på den andre, er det en rekke uavhengige militser som bidrar til ustabilitet. Mange av disse militsene har sluttet seg til Tobruk-styrkene.

 

Flere land fortsatt innblandet i konflikten

FN har innført en våpenembargo mot Libya og Sikkerhetsrådet har gjentatte ganger krevd tilbaketrekning av de fremmede styrkene i landet. Flere land har imidlertid likevel sendt styrker og våpen til Libya.

Både Egypt, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia, skal være støttespillere til Tobruk-styrkene i øst, mens Tyrkia er den viktigste støttespilleren til Tripoli-regjeringen i vest. Russland, Frankrike og USA er visstnok også involvert. Det antas at det for tiden totalt beror omkring 20.000 utenlandske soldater og leiesoldater i Libya. Personell på begge sider mottar finansiering fra Libyas oljeformue.

På en konferanse om Libya nettopp, tar både Russland, Tyrkia og Egypt til orde for å trekke seg helt ut av de pågående stridigheter i Libya, i henhold til våpenhvile-avtale som ble inngått i oktober i fjor.

Etter møtet i Berlin skrev USAs utenriksminister Antony J. Blinken på An official website of the United States government: «Good afternoon, everyone. It’s very, very good to be here in Berlin, especially good to be here because we have an important conference bringing together international and Libyan partners in, I think, a moment of opportunity to reinforce the support of the international community for Libya as it moves forward toward elections, sustaining the ceasefire, getting foreign forces out of the country, and continuing the support of the international community. So we want to take advantage of this moment of opportunity with great thanks to Germany for bringing everyone together, for the work that it’s done continuously to try to help Libya move toward a better and stronger and independent future».

 

Den islamske staten – IS

Blant terroristgruppene som fikk fotfeste i Libya forårsaket av krigen i 2011 er Den islamske staten – IS som gjorde seg sterkt gjeldende i Syria. Konflikten i Libya har ellers også virket som katalysator på andre konflikter i regionen. Det har dukket opp libyske soldater både i Mali og i Syria.

 

 

Flyktningsituasjonen

Libya har dessuten blitt et sentralt utfartssted for flyktninger og andre migranter på vei til Europa over Middelhavet. Det har vært et konstant beroende flyktningproblem overveiende omfattet libyere som måtte flykte eller ble fratatt sine hjem under borgerkrigen. Mange av disse har senere strømmet over Libyas grenser til nabolandene Tunis, Egypt og Tsjad, eller forsøkt å komme seg over Middelhavet til Europa. Menneskehandel har følgelig blitt en attraktiv forretning langs den libyske Middelhavskysten. Hittil i år har omkring 13.000 flyktninger og migranter blitt plukket opp i havet av den libyske kystvakten og blitt satt i land i henholdsvis Tripoli og i Zawiya. Omkring én million mennesker i Libya skal i dag ha behov for humanitær assistanse.

 

 

Featured image: Feiring av 17. februar-revolusjonen

28/06/2021