FN går inn for at flyktninger skal reise hjem når disse i sikkerhet og med verdighet kan gjøre dette etter at rådende forhold har bedret seg. I dag har 1,3 millioner flyktninger fra naboland søkt tilflukt i Uganda. Norge må vurdere å støtte Uganda og andre land som velvillig tar imot flyktninger fra omkringliggende land. Dette ut fra prinsippet om at flyktninger skal få hjelp der hvor disse er for å kunne vende hjem når angjeldende forhold er bedret. Dette i stedet for å utnytte en midlertidig flyktningstatus til å øke sin økonomiske livskvalitet som angivelig flyktning, pådyttet kostnader for et tredje land.

 

Uganda har blitt det afrikanske landet med mottak av størst antall flyktninger grunnet landets innbydende flyktningpolitikk i forbindelse med pågående konflikter i nabolandene, Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan. Flyktninger fra disse land bidrar med 90 prosent av mottatte flyktninger i Uganda. På verdensbasis ligger det fattige Uganda på tredjeplass som trengende flyktningers tilfluktsted.

 

UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger

Ved utløpet av 2018 kalkulerte UNHCRs https://www.unhcr.org/about-us.html årlige globale rapport med at nesten 70,8 millioner måtte betraktes som flyktninger grunnet krig, vold og forfølgelse. Av dette antallet var det i løpet av året tilkommet 13,6 millioner nye eller mer enn 37.000 flyktninger hver dag – altså en ny flyktning hvert annet sekund. Økningen er den høyeste på 70 år. Faktisk den høyeste siden 2. verdenskrig. Antallet flyktninger er nå eksempelvis like stort som antall innbyggere i Tyrkia.

Inkludert i UNHCRs beregninger er ikke hensyntatt de 4 millioner venezuelanere som har forlatt sitt land og rimeligvis kan defineres som flyktninger. Selv om flertallet synes å trenge internasjonal flyktningebeskyttelse, har i dag bare rundt en halv million søkt om asyl.

 

EU strides om felles asylpolitikk

Det har naturligvis vært en sterk motvilje i mange land mot å møte den økende flyktningstrømmen, herunder de nordiske landene inkludert med diverse nasjonalistiske grupperinger i front. Det strides i EU om en felles asylpolitikk. Italia, som ligger ved Middelhavets Schengengrense, har blitt påtrykket stordelen av innvandringen fra Afrika. Landet har tatt imot mer en 600.000 flyktninger og migranter siden 2013. Flyktningstrømmen administreres fra Nord-Afrika tilsynelatende av profesjonelle menneskehandlere som baserer seg på at Europas befolkning ikke vil la folk i ikke sjødyktige båter drukne. Italia har uvillig blitt påtvunget mottak på grunn av sin beliggenhet og opponerer nå mot ytterligere mottak ved å stenge sine grenser.

 

Livskvalitetssøkende er ikke reelle flyktninger

Fremskrittspartiets Siv Jensen og Christian Tybring-Gjedde, samt forså vidt spesielt Senterpartiet, dessuten andre parti uten tydelig språk herom, bedyrer at Norge ikke frivillig bør ta imot migranter via EU-land, men i stedet hjelpe de livskvalitetssøkende rent økonomiske flyktningene der hvor disse er eller kommer fra. Dette kan ikke ansees som en urimelig tankegang. For flyktninger som søker asyl på grunn av forfølgelse bør det imidlertid tenkes noe annerledes, men her bør det tas forbehold om midlertidige løsninger. Norge bør ikke akseptere at flyktninger med innvilget asyl eksempelvis reiser på ferie tilbake til sitt opphavsland som ikke siden sin flukt har endret ledelse, eller at den asyl-innvilgede deltar i kuppmakerens feiring av årsdagen for sitt kupp, dette når asyl ble innvilget nettopp på grunn av kuppmakerens forfølgelse av den asylsøkende.

 

President Trumps grensegjerde

For tiden er det også en enorm strøm av flyktninger fra fattige søramerikanske land som forsøker å krysse Mexicos grense mot USA. Disse må i det alt vesentlige karakteriseres som livskvalitetssøkende mennesker, selv om det sikkert finnes mange hederlige unntak. USA har imidlertid selvfølgelig rett til kontroll og vurdering og bør derfor ha berettigelse for de tiltak som dertil er nødvendig, også den omstridte muren, dersom styrende politikerne finner dette hensiktsmessig uansett om tiltaket av folk flest kan synes noe ekstremt.

 

Norsk flyktningpolitikk overlates til EU

Statsminister Erna Solberg hevder derimot tilsynelatende nærmest ukritisk, at Norge skal være med å avlaste landene som har tatt imot flest søknader om opphold fra migranter og flyktninger. Det er selvfølgelig spørsmål om Solbergs mening er uforsvarlig ettersom det fratar Norge rett til selvstendig vurdering av oppholdstillatelsene ut fra Jensens og Tybring-Gjeddes og tilsynelatende Slagsvold Vedums relativt logiske påstand, hvilket det selvfølgelig også reelt er flertallet for blant det norske folks ærlige mening, «hjelp de livskvalitetssøkende flyktninger der hvor disse er.» Dersom Norge bare skal tiltre beordrede kvoter av flyktninger som forut er akseptert av et tredjeland innen EU, indikerer dette det samme som helhetlig å overlate norsk flyktningpolitikk til EU, også her uten noen medbestemmelsesrett, slik som for alt annet for Norge innen EU.

 

FNs høykommissær for flyktninger Filippo Grandi

Filippo Grandi

Det må dog bemerkes at det foreligger en strøm av sjenerøsitet og solidaritet, spesielt av samfunn som tilbake i tid selv har generert et stort antall flyktninger. Her har Tyskland med forbundskansler Angela Merkel i spissen vært et enestående foregangsland, men også private personer med evne og private virksomheter har engasjert seg, eksempelvis IKEA. FNs høykommissær for flyktninger Filippo Grandi uttalte, “Vi må bygge videre på disse positive eksemplene og fordoble vår solidaritet med de mange tusen uskyldige mennesker som blir tvunget til å flykte fra hjemmet hver dag.”

 

Grupperinger av flyktninger

UNHCRs definerer flyktninger i tre grupper. Dette er flyktninger på grunn av krig eller forfølgelse, hvilket i 2018 omfattet 25,9 millioner over hele verden. Dette var en halv million flere enn året forut. Inkludert i dette antallet er også 5,5 millioner palestinske flyktninger som er under omsorg av FNs byrå for hjelp og arbeid. En gruppe er asylsøkere utenfor hjemlandet, som mottar internasjonal beskyttelse mens de avventer flyktningstatus. Ved utgangen av 2018 var det globalt 3,5 millioner asylsøkere. Den største gruppen omfatter imidlertid 41,3 millioner som er fordrevet til andre områder i sitt eget land.

 

Flyktningstrømmen overstiger løsninger

 

Den generelle flyktningstrømmen fortsetter å overstige hastigheten til løsningene som blir funnet for de flyktende, herunder også livskvalitetssøkende flyktninger. Andre løsninger inkluderer integrering i landet som tilflyktes eller omplassering til et tredje land. Imidlertid ble bare 92.400 flyktninger bosatt i 2018, hvilket er mindre enn 7 prosent av de som ventet på rett til bosetting. Omtrent 593.800 flyktninger kunne reise hjem, mens 62.600 ble naturalisert, eksempelvis giftet seg inn i lokale familier, etc., der hvor de kom.

 

Norsk uakseptert målsetning er FNs offentlige mål

Også FN slutter seg opp om de ikke av alle tolererte norske påstander, altså om å hjelpe flyktninger der de er eller nærmest mulig sitt opphavssted. Dette slik at de kan reise frivillig hjem i sikkerhet og verdighet da forholdene har bedret seg. Tyrkia har eksempelvis tatt imot nær 3 millioner syriske flyktninger, det vil være absurd å la disse bre seg ut over Europa. Tyrkia flytter da derfor nå i disse dager en stor andel av flyktningene tilbake over grensen mot Syria der hvor rebellene er uskadeliggjort, ettersom Syria trenger flyktningene til å gjenoppbygge landet etter skadene som har blitt påført.

Det siteres igjen fra FNs høykommissær Grandi: «Med hver flyktningsituasjon, uansett hvor lang tid den har pågått, må det være en varig vekt på løsninger og fjerne hindringer for at folk kan komme hjem.» Videre sier Grandi: “Dette er et komplekst arbeid der UNHCR hele tiden er engasjert, men som også krever at alle land står sammen for et felles beste. Det er en av de store utfordringene i vår tid.»

 

24/09/2019