Ved tilsidesettelse av Trump-administrasjonens fredsløsning for Palestina og Israels unnlatelse av anneksjon av Vestbredden, er ikke Israels stilling blitt svakere idet landet fortsatt disponerer og regjerer alle angjeldende territorier.

 

Israel kan likevel begynne prosessen med å annektere noe av territoriet, hvilket rimeligvis vil være irreversibel beslutning, men fortsatt disponerer Israel resten så lenge ikke palestinerne aksepterer noen avtale. Israel er lokalt en supermakt og behøver ikke se seg til sides. Det vises til artikkel i www.em24.uk «Palestinerne selger seg ikke i fredsavtale med Israel» – link: https://www.em24.uk/palestinerne-selger-seg-ikke-i-fredsavtale-med-israel/

 

Palestinerne nekter å forhandle

Palestinske demonstranter

Den formelle annekteringen var planlagt påstartet etter den 1. juli, men har fortsatt uteblitt. Palestinernes krav er at Israels grenser skal fastsettes med utgangspunkt i de beroende før 1967 og med hovedstad i Øst-Jerusalem. Det vises til artikkel i www.em24.uk «Palestina bryter med Israel og USA» – link: https://www.em24.uk/palestina-bryter-med-israel-og-usa/ Dette vil nok være en utopisk ønsketenkning som aldri vil bli godkjent av noen regjering i Israel, selv etter statsminister Benjamin Netanyahus tid som leder. Israels territoriale krigsbytte vil i tilfelle bli overlatt til palestinerne sammen med utbyggingen på Vestbredden med dertil infrastruktur. Det må også tas i betraktning at Israel har fått et stort antall flere innbyggere siden 1967 og trenger større plass. Dessuten må det også hensyntas landets utsatte forsvarsmessige posisjon i regionen. Det vises til artikkel i www.em24.uk «USA aksepterer Israels bosetninger på Vestbredden» – link:  https://www.em24.uk/usa-aksepterer-israels-bosetninger-pa-vestbredden/

 

Intet fullverdig Palestina aksepteres

Protest mot Netanyahus plan

Ledere i og utenfor Midtøsten, er tilsynelatende ikke helt negative til Trump-administrasjonens utspill, men ber likevel Netanyahu om å vise tilbakeholdenhet. Dennes målsetning er imidlertid tilsynelatende først og fremst å hindre opprettelsen av en komplett fullverdig palestinsk stat. De siste ukene har debatten i Israel skiftet fra om man i det hele tatt på dette tidspunkt skal annektere, idet man likevel disponerer territoriet. Om man skal annektere, i tilfelle hvor mye. Uansett understreker debatten at denne spilles på Netanyahus premisser.

 

Politisk magiker

Statsminister Benjamin Netanyahu

Netanyahu har opparbeidet et vel fortjent renommé som politisk magiker. Han greide imidlertid ikke å sikre flertall for regjering etter tre valg i løpet av ett år, men inngikk elegant koalisjonsavtale med rivalen Benny Gantz. Det vises til artikkel i www.em24.uk «Mindretalls-regjering i Israel» – link https:  https://www.em24.uk/mindretallsregjering-i-israel/

Koalisjonsavtalen rehabiliterte Netanyahu og Likud-partiet som i dag er den eneste kontinuerlige politiske bevegelsen i Israel. Gantz ble derimot tvunget til å neglisjere sin sentrum-venstre-koalisjon. Statsministerembetet skal i henhold til koalisjonsavtalen rotere til Gantz i november 2021. Dersom dette noen gang skjer vil Netanyahu likevel beholde et flertall i Knesset. Det er ikke helt utenkelig at Netanyahu tross avtalen ikke vil overlate makten til Gantz. Dette ettersom Gantz kun har støtte fra et fåtall seter i Knesset, samtidig som denne har neglisjert sine tidligere støttespillere i sentrum-venstre-koalisjonen.

Forrige uke støttet Gantz sin kollega Netanyahus og dennes Likud-partis anneksjonsplan og presiserte at hvis palestinerne nå sier nei til forhandlinger vil dette være for alltid. Israelerne vil komme seg videre uten palestinerne. Netanyahu på sin side har ikke helt frie hender når det gjelder annektering, men i henhold til koalisjonsavtalen må han føre sin plan om annektering eller ikke til debatt av kabinettet og regjeringen. Netanyahu kan imidlertid i alle fall stole på sikker folkelig støtte for å beholde Jordandalen og de store bosetningsblokkene på Vestbredden under israelsk kontroll i evighet. Akkurat nå er det ikke noe slags reelt press på Netanyahu om å innrømme noe som helst, bare ikke å forsyne seg med mer enn hva som er foreslått i fredsplanen.

 

Rivaliserende palestinske fraksjoner

Leder for Hamas i Gaza, Ismail Haniyeh og president Abbas

Palestinerne har selv vært Netanyahus beste støttespillere grunnet den vedvarende konflikten mellom utvalg av palestinske konkurrerende nasjonale organisasjoner og fraksjoner, Fatah som også omfattes av Palestine Liberation OrganizationPLO, hvilket har ledet den palestinske myndigheten siden denne ble dannet av Yasir Arafat i relasjon til Oslo-avtalen i 1994. Den heftig konkurrerende Hamas er den palestinske grenen av Det muslimske brorskap. Rivaliseringen utviklet seg til en inndeling av den palestinske politiske arena i to myndigheter, Fatah på Vestbredden og Hamas på Gazastripen. Med Israel som motpart for begge er det således snakk om en tre-delt konflikt.

Fatah- og Hamas-rivalene har laget to versjoner av alt, herunder sikkerhetstjenester, konstitusjoner og låntakere. Når det gjelder den beleirede palestinske presidenten Mahmoud Abbas, er denne låst i en status quo-situasjon som tilbyr fortsatt okkupasjon og endring hvilket i tilfelle ville kunne utarte til væpnet kamp og opphevelse av den palestinske myndigheten alternativt til aksept av Trumps fredsplan som i tilfelle vil omfatte statlig myndighet for palestinerne.

 

Netanyahus allierte

Benjamin Netanyahu og Mahmoud Abbas

Palestinas president Abbas sin ledelse har fått en betydelig offentlig anerkjennelse ettersom denne har blitt kreditert for å lykkes med å forvalte koronapandemien. Presidenten har imidlertid, til tross for den beroende spente situasjonen, tilsynelatende uttrykt en viss uoffisiell personlig forståelse for Netanyahus betingelser. Likevel har Abbas for publiken sett det nødvendig å framsette trusler om å kutte bånd til sikkerhetssamarbeid med Israel, hvilket israelerne betrakter som tomme trusler. Dette til tross for at palestinerne er avhengig av eksempelvis israelske reisetillatelser, vann, strøm og medisinsk behandling. Mange palestinere har dessuten sine inntekter fra jobber i Israel. President Abbas eventuelle organiserte vold og terror er helt usannsynlig og ville i tilfelle bare være til fordel for rivalen Hamas. Fatah samlet riktignok tusenvis av mennesker i gatene i Jeriko for å protestere mot annekteringen, men i Ramallah var det vanskelig bare å samle kun ett par hundre. President Abbas har imidlertid uoffisielt arbeidet aktivt for å fremme kampanje for å avslutte disputten, med en fungerende palestinsk stat innenfor avtalens betingelser. Denne har nok sett situasjonen ut fra et reelt perspektiv med de faktiske disponible alternativer, uansett om denne høster bred internasjonal støtte for fordømmelse av israelernes annektering.

 

President Abbas en drømmepartner

President Mahmoud Abbas

Abbas har altså vært en drømmepartner for Netanyahu. Abbas er reelt villig til å samarbeide med Israel om sikkerhet og avverge både vold og forhandlingsbord, og har gjort mye for å fremme Netanyahus kampanje for å lukke døren for en komplett selvstendig palestinsk stat. Han blir likevel sett på av Trump-administrasjonen som legemliggjøringen av alt som er galt med palestinerne og hjelper ikke minst til med å frigjøre Netanyahu fra betydelig amerikansk press. Ikke at det er mye den palestinske presidenten kan gjøre for å forbedre sin egen lederposisjon. Denne har blitt oppfordret til å legge fram et forslag til egen fredsplan. Abbas er imidlertid fastlåst mellom ettergivelse – kapitulasjon eller et forslag som Netanyahu, Gantz og den israelske offentligheten aldri vil godta. Dette omfattet 1967-grensene med dertil eventuell utveksling av territorium for praktiske grensejusteringer, med Øst-Jerusalem som den palestinsk hovedstad.

Netanyahu har tilknyttet fredsplanen fått gehør hos de arabiske gulfstatene og har dertil gode forhold til Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Bahrain, som deler Israels anti-iranske synspunkter. Dette også da Netanyahu fortsatte utbyggingen på Vestbredden og på dette vis hindret de palestinske ambisjonene om en fullverdig stat.

 

Etterretningssamarbeid med araberstater

Kronprins Mohammed bin Salman

Det er en rimelig forståelig grunn til å tro at denne forbindelsen til arabiske gulfstater vil være vedholdende grunnet Saudi-Arabias og De forente arabiske emiraters bekymringer med hensyn til Iran-situasjonen. Den generelle arabiske frustrasjon, herunder den utmattende, vedvarende omstendigheten med Palestinaspørsmålet og Israels ønske så vel som Gulflandenes, om å fastholde tette bånd til USA, har bidratt til å koordinere israelske og arabisk statlige interesser omfattet sikkerhetsspørsmål og etterretningssamarbeid.

I den senere tid har det vært utspill fra Gulfstatene angivelig mot annektering, men likevel forsikringer om at politiske uenigheter ikke burde utelukke et samarbeid med Israel om regionale saker. Netanyahu må således vurdere om annektering nå kan gjøres og hva denne skal omfatte. Ubetinget vil denne nøye måtte sondere situasjonen for fortsatt å opprettholde de oppnådde gode forhold til Gulf-statene i alliansen mot Iran. Forholdet til USA er avgjørende for alle parter. Trump-administrasjonens fredsplan er tilsynelatende en klar indikasjon på at amerikanerne støtter Netanyahu i dennes bestrebelser for å unngå etablering av en fullverdig tostats løsning i Palestinaspørsmålet.

 

Hvorfor stresser Netanyahu?

Israelsk demonstrasjon mot annektering

Den amerikanske fredskomiteens politikk oppfattes som at en palestinsk stat vil få 70 prosent av Vestbredden, en symbolsk hovedstad i en forstad av Øst-Jerusalem, samt å opprette et demokrati som eksempelvis Norge for å kvalifisere seg. Israel på sin side har fått erklært og godkjent av amerikanerne Jerusalem som hovedstad med den amerikanske ambassaden flyttet dit. Amerikanerne har også godkjent Golanhøydene som suverent israelske territorium og anerkjent Jordandalen, samt store deler av Vestbredden inkludert i fredsplanen. Dette har tillatt Israel kontinuerlig å utvide sitt territorium og på dette vis prinsipielt fått en slags garanti for at palestinerne i framtiden intet har å hente ved et forhandlingsbord. Man vet imidlertid ikke hvorfor Netanyahu ville risikere å sette alle disse gevinstene i fare ved straks å utvide israelsk lovgivning over territorier som landet allerede kontrollerer. Det er ikke noe som direkte presser på for straks å omgjøre situasjonen. Hvorfor bringe saken på banen med en i dag ikke funksjonell divergert palestinsk motpart, tirre de arabiske statene, inkludert nabolandet Jordan, samt Europa hvor for øvrig Tyskland nettopp har fordømt anneksjon. Fordømmelse kan medføre risiko for sanksjon eller andre symbolske tiltak for at det internasjonale samfunnet liksom skal opptre nøytralt i den israelsk-palestinske-konflikten. Dessuten, i tilfelle en ny amerikansk administrasjon, vil Israel også eventuelt kunne få negativ påvirkning derfra.

 

Tiden virker negativt for palestinerne

Knesset – Israels nasjonalforsamling

Netanyahus lansering av ideen om annektering før dennes tre siste valg, hjalp nok utvilsomt denne i valgene, men denne har ingen direkte nytte nå utover offisielt å kunne benytte israelsk lov på store deler av Vestbredden, som vil bety ugjenkallelig slutt på det palestinske håpet om å få en komplett funksjonell stat. Dette ville i tilfelle gjøre Netanyahu historisk til den statsminister som begravde Palestinas to-statsløsning. I 2014 vedtok imidlertid Knesset en grunnlov som krevde et flertall på 80 av 120 medlemmer til å vedta all lovgivning som førte okkuperte territorier til israelsk lov. Men skulle Knesset heretter unødvendig erte på seg internasjonalt sinne ved å produsere et omstridt lovbud for et territorium hvor israelsk lov i årevis allerede har blitt anvendt?

 

Løsningen kan ligge i aksept av fredsavtalen

Jerusalem

Tostatsløsningen som palestinerne ønsker er nok allerede begravd. Å satse videre på en fungerende status-quo-situasjon, med en nærmest evigvarende treghet, vil åpenbart være mye mindre risikofylt og usikkert for Israel enn å avvente aksept på den av amerikanerne foreslåtte beskårne tostatsløsningen som palestinerne hittil har avvist. Palestinerne vil nok etter hvert forstå, hvilket Palestinas president Abbas tilsynelatende allerede må ha gjort, at territoriet som de usedvanlig forsvarssterke israelerne har besatt og bebygd, vil disse aldri gi fra seg. Tiden vil bare gjøre Israels tilknytning til disse områdene enda mer uløselig og utvidet på palestinernes bekostning.

 

 

 

Featured image: Statsminister Netanyahu foreleser om dennes anneksjonsplan for Vestbredden

13/07/2020