Det er ikke rimelig å tro at Joe Biden vil endre USAs politikk som forutgående amerikanske presidenter har hatt om stadig tettere forbindelse til India, selvsagt vil Biden som alle presidenter, sannsynligvis ha sin egen stil og nyanser.
Hvordan Joe Bidens politikk blir, vil vel stort sett kunne bedømmes i henhold til hans tidligere fremtreden og uttalelser som visepresident under Barack Obama-administrasjonen. Lenge forut for at han ble visepresident hadde imidlertid Biden gått inn for et sterkere tilknytning til India. Han spilte en viktig rolle både som leder for Senatets utenrikskomite og senere som visepresident omfattet systematisk sementering av et strategisk engasjement med India.
India og USA verdens tetteste
Allerede i 2006, tre år før han ble visepresident, kunngjorde Biden sin visjon for framtiden om forholdet mellom USA og India. Biden skal ha uttalt at «Min drøm er at i 2020 vil to av de politisk tettest samarbeidende nasjonene i verden være India og USA»
Selv om president Obama var å betrakte som noe tilbakeholdende med å støtte den indo-amerikanske atomavtalen, arbeidet Biden både med demokrater og republikanere for å få atomavtalen godkjent i Kongressen i 2008.
Mens Biden tjente i Obama-administrasjonen, erklærte USA sin fulle offisielle støtte til Indias medlemskap i et reformert og utvidet FNs Sikkerhetsråd, hvilket var et sentralt krav fra suksessive indiske regjeringer.
Obama-Biden-administrasjonen kåret også India til «Major Defense Partner» – en status godkjent av den amerikanske kongressen – som gjorde det lettere å dele avansert og kritisk teknologi med India for å styrke forsvarsbåndene. Dette var avgjørende siden det var første gang et land fikk denne statusen utenfor USAs tradisjonelle alliansesystem.
Forsvarssamarbeid
På slutten av Obama-administrasjonen, i august 2016, signerte de to land Logistics Exchange Memorandum of Agreement – LEMOA, som var den første av de tre grunnleggende avtaler for nært utvidet militært samarbeid. Disse avtalene tillater forsvaret i USA og India å få forsyninger fra hverandres baser, omfattet alt utstyr inkludert reservedeler og tjenester. LEMOA er spesielt nyttig for landenes maritime samarbeid, ettersom disse samarbeider tett i det Indiske Hav og i Stillehavet. Trump-administrasjonen undertegnet senere de to gjenværende forsvarsavtalene som fikk benevnelsen COMCASA og BECA.
Samarbeid mot terrorisme
Obama og Biden styrket også samarbeidet med India for å bekjempe terrorisme. USA ønsket selvfølgelig ikke å legge seg opp i den i en menneskealder pågående konflikt mellom India og Pakistan vedrørende landområdene i Jammu og Kashmir. Dette medfører at USA rimeligvis ikke ønsker å involvere seg direkte mot Pakistans sentralregjering. Derfor har ikke USAs regjering uttalt seg om Indias forhold til Pakistan. Dette også omfattet Obama-administrasjonen. Se artikkel i www.em24.uk «Konflikten må løses internasjonalt» – link: https://www.em24.uk/konflikten-i-jammu-og-kashmir-ma-loses-internasjonalt/
Pakistan og USA
Fra 1954 var Pakistan alliert med USA gjennom SEATO-pakten og hadde dessuten observatørstatus i henhold til Baghdad Pact som ble opprettet i 1955 mellom Pakistan, Tyrkia, Irak, Iran og Storbritannia, for dekning vedrørende kommunistisk press mot regionene. USA hadde imidlertid selvstendige avtaler med hvert av landene. Pakten ble omdøpt til Central Treaty Organization eller CENTO i 1959, etter at Irak trakk seg ut av pakten. I 1960-årene orienterte Pakistan seg dessuten mot Kina relatert til Pakistans stressende forhold til India. CENTO opprettet imidlertid aldri noen permanent militær kommandostruktur eller hadde stående væpnede styrker, ut over at USA ga bistand til dennes allierte i henhold til dennes egne separate avtaler med de deltagende land. Andel av Englands styrker, som i utgangspunktet var disponert for eventuell benyttelse tilknyttet pakten, hadde blitt omdisponert etter Tyrkias angrep mot Kypros i 1974. CENTO ble formelt oppløst etter revolusjonen i Iran i 1979 etter at sjahen ble styrtet.
USA har ikke vært involvert i Kashmir-konflikten grunnet krigene mellom India og Pakistan. Disse krigene har pågått nærmest kontinuerlig siden 1947, den gang britene gjorde det indiske kontinentet selvstendig etter 150 års innflytelse. Kontinentet ble innledningsvis delt i et vestlig helmuslimsk Pakistan og det 80 prosent hinduistiske India med resten av befolkningen i det vesentligste ateister – vel 14 prosent, men med en rekke mindre trossamfunn, herunder også inkludert ett par prosent kristne. Siden ble Bangladesh, beroende i Bengalbukten, bestående hovedsakelig av muslimer, fraskilt det indiske kontinentet i 1971.
USAs avhengighet av Pakistan
I 1970-årene fjernet Pakistan seg fra USA og ble medlem i gruppen av alliansefrie stater. USA hadde en viss kontakt med Pakistan på 1980-tallet i forbindelse med den gang Sovjetunionens angrep på Afghanistan, som var innledningen på en ny proxy-krig mellom Vest-maktene og kommunistene, etter Vietnamkrigen hvilken kommunistene vant. Sovjetunionens invasjon ble sterkt kritisert av dennes befolkning ettersom landet hadde benyttet mer til forsvarsindustrien enn budsjettet kunne bære. Det oppsto direkte fattigdom og mangel på forbruksvarer i Sovjetunionen. Tilknyttet oppløsningen av unionen bisto tyskerne med store matforsyninger og penger for å frakte Sovjetunionens beroende styrker i Øst-Tyskland og andre øst-europeiske land, til Russland og andre sovjetkontrollerte stater. Ved Sovjetunionen oppløsning trakk denne seg ut av Afghanistan.
Tilknyttet krigen i Afghanistan var det imidlertid behov for amerikanerne å knytte et nærmere forhold til Pakistan, hvilket gjorde det viktig for amerikanerne å ha et nøytralt forhold til Kashmir-konflikten. Etter USAs ledede koalisjonsstyrkers angrep mot Al Qaida og Taliban-infrastrukturen i Afghanistan fra oktober 2001, i hvilket også norske styrker har vært og fortsatt er involvert, flyttet episentret for global terrorisme seg fra Afghanistan til det føderalt administrerte stammeområdet benevnt FATA i Pakistan. Denne regionen er kjent som Al Qaida-ledelsens dominerende distrikt sammen med den tilstøtende North Western Frontier Province – NWFP, som i 2010 skiftet navn til Khyber Pakhtunkhwa. Trusselen fra den afghanske Taliban-organisasjonen med tillegg av nye aktører, har blitt forsterket. I samarbeid med flere terrorgrupper, både utenlandske og pakistanske, ledes ellers Al-Qaidas globale jihad-kampanje fra FATA. Samlet medfører dette at USA rimeligvis ikke ønsker å involvere seg direkte i noen form for fiendskap mot Pakistans sentralregjering, som disse i prinsippet blir tvunget til å samarbeide med. Derfor har USA følgelig ikke uttalt seg om Indias forhold til Pakistan. Det gjorde heller ikke Obama-administrasjonen til hvilken Biden altså var tilhørig. New Delhi må derfor håpe at Biden i alle fall vil videreføre arven etter de tidligere amerikanske administrasjoners tilnærming til India-Pakistan når det gjelder grenseoverskridende terrorisme.
Biden og India-Kina-relasjonen
Washington og Beijing har de siste par årene vist seg sterkt aggressive i forhold til hverandre og det er en konsensus mellom demokratene og republikanerne om Kina skal betraktes som en strategisk rival eller en trussel. Trump-administrasjonen har støttet inderne i den av kineserne, av en eller annen forsettlig, hittil ubestemt politisk grunn, intensjonelt skapte grensekonflikten med inderne. Det vises til artikkel i www.em24.uk «Konflikt på grensen mellom India og Kina» link: https://www.em24.uk/india-og-kina-i-grensekonflikt/
Det forventes en tilnærmet lignende amerikansk behandling av denne konflikten også fra Biden-administrasjonen, selv om demokratene og Trump-administrasjonen kanskje ikke deler samme syn på Kina. Trump-administrasjonen reagerte sterkt mot kinesernes forsettlige, brutale krenkelser ved den indiske grensen.
I alle fall vil Biden komme til å samarbeide med Kina vedrørende klimaspørsmål, men det er ikke nettopp tenkelig at Biden-administrasjonen vil komme til å plukke opp Obamas hanske og ekspandere samarbeidet mellom de to land. Kineserne er tilsynelatende preget av en total likegyldighet eller en nærmest kynisk tilsidesettelse tilknyttet alle menneskerettigheter som ikke tjener det kommunistiske partiet. Demokratenes visepresident Kamala Harris er en spesielt hard, pågående talskvinne nettopp for menneskerettigheter. Denne vil ikke komme til å tolerere kryping for kineserne eksempelvis tilknyttet disses håndtering av de innesperrede uigurene, eller rettigheter fratatt Hong Kong-innbyggerne relatert til avtale mellom britene og kineserne under Margaret Thatchers regjering. Se artikkel i www.em24.uk «En million uigurer internert i Kina» – link: https://www.em24.uk/en-million-uigurer-internert-i-kina/ Videre til ett par andre artikler i samme media, «Hong Kong – Slutt på demokrati og ytringsfrihet» – link: https://www.em24.uk/hong-kong-slutt-pa-demokrati-og-ytringsfrihet/ og «Har Kina drept gåsa som legger gullegget?» – link: https://www.em24.uk/har-kina-drept-gasa-som-legger-gullegget/
Forventet endret retorikk
Det vil imidlertid likevel bli endringer i Bidens og dennes administrasjons retorikk, som en vesentlig endring til Trump og dennes administrasjon også inkludert utenriksminister Mike Pompeos angrep på det kinesiske kommunistpartiet. Det må generelt forventes at Biden-administrasjonens språk vil være mer kalibrert. Inderne bør vel også ta hensyn til at Pompeo faktisk vil kunne bli en motpart for Biden i presidentvalget 2024, dette hensyntatt Pompeos besøk inneværende uke både på den Israel-okkuperte Vestbredden og de Israel-annekterte Golanhøydene. Den store jødiske befolkningen i USA er totalt nødvendig for republikanernes eventuelle sjanser i valget.
Selv om utgående president Trump, med det hittil nest sterkeste valget noen gang i USA etter Biden som vant, i henhold til loven igjen kan stille til valg på nytt i 2024, bør nok dette rimeligvis ikke påregnes. Dette selv om Trump i 2024 ville vært en mer erfaren politiker denne gang. Trumps forgjeves kamp i rettssystemet mot opptellingsresultatene, er selvfølgelig for å hevde at valget i 2020 ble trigget i dennes disfavør. President Trump vil om fire år også ha blitt eldre slik som Biden og nok besitte mindre personlig interesse.
Inderne kan derimot se forventningsfullt fram mot valget i 2024. På det tidspunkt vil altså Biden være 82 år og alderen vil kunne ha preget denne, som etter en eventuell påfølgende utgående periode, ville være 86 år. Det er ikke sikkert Biden har dronning Elisabeth IIs og prins Philips gener. Det er således ikke utenkelig at visepresident Kamala Harris vil ha overtatt Bidens rolle ved valget i 2024. Dette slik at den neste mulige presidenten i USA faktisk har indisk mor. For øvrig bør inderne ha tillit til at den nåværende visepresidenten vil styrke relasjonen mellom India og USA, på det vis som Biden altså forut har uttalt om dennes drøm, som var at de to land ville være de «tettest samarbeidende nasjonene i verden».
Stabil Indisk-Stillehavsregion
Biden-administrasjon vil etter alt å dømme komme til å samarbeide med India og alle land, for å støtte en stabil Indisk-Stillehavsregion der ingen land, også inkludert Kina, fritt vil kunne opptre truende mot naboene, heter det i Bidens kampanjedokument tilknyttet den amerikanske heftige valgkampen. Kampanjedokumentene glemmer vel at det er lenge siden amerikanerne var enerådende nok til å opptre som et slags verdenspoliti.
Endringene i Bidens politikk inkludert India, vil nok først merkes ved at Biden er en dreven politiker, mens Trump derimot var en uerfaren en, som opptrådde, hvilket noen vil påstå, som forretningsmann med en politikeres manglende evne til å si det han ønsket uten kunne å uttrykke dette direkte. Derfor kunne Trump i stedet framstå som planløst brautende og mindre seriøs enn denne kanskje ønsket å være. Det henvises herom blant annet til NATOs generalsekretær Jens Stoltenbergs «oversettelse» av Trumps tanker og uttalelser i Trumps pressekonferanse under forrige NATO-møte. Trump har takket Stoltenberg for dennes bistand ved å benevne denne som en av sine største tilhengere, for hvilket det dog ikke er kjent om Stoltenberg har kvittert.
Indisk innvandring til USA
Mange inderne har gode arbeidskvalifikasjoner og med valget av Kamala Harris som visepresident, hvilken er av halvt indisk opphav med indisk mor, vil dette rimeligvis ikke dempe indernes ønske om immigrasjon til USA. I alle fall ønske om en arbeidsperiode i det tidligere forjettede landet.
Amerikanernes arbeidsvisum for utlendinger, spesielt H1B-visum for dyktige fagpersoner, er en måte å skaffe seg oppholdstillatelse i USA. Dette visumet gir i utgangspunktet tre års oppholdstillatelse og kan utvides til seks år. Trump-administrasjonens håndtering av disse arbeidssøkende har skapt bekymring for inderne. Demokrater blir imidlertid sett på som mer liberale når det gjelder innvandring. Det forventes derfor at Biden vil være mer tolerant overfor indere som reiser til USA for å studere, jobbe og bo der, og strebe etter den amerikanske drømmen, om denne lenger finnes. Biden har imidlertid lovet å reversere noen av beslutningene som Trump-administrasjonen har tatt for å stramme inn på innvandringen. Biden har dessuten lovet å støtte familiebasert innvandring, øke antall visum som tilbys for permanent opphold, øke arbeidsbasert innvandring og reformere det midlertidige visumsystemet for spesialiserte jobber med høy kompetanse, dessuten eliminere grensene for sysselsettingsbaserte green card-innehavere. Han har også lovet å gjenopprette naturaliseringsprosessen for disse.
Featured image: USAs påtroppende president Joseph «Joe» Robinette Biden jr.
21/11/2020