NASA probe tries to redirect asteroid

ALL ARTICLES CAN BE READ IN MORE THAN 100 LANGUAGES

Kan jorden reddes når den trues av en asteroide stor nok til å viske ut jordens liv? Altså en «dommedagsasteroide» tilsvarende den som utryddet dinosaurene fra jordens overflate for 66 millioner år siden.

Et NASA-romfartøy rammet nettopp en større asteroide for å utprøve en metode for å kunne styre et sådant himmellegeme fra dennes nåværende bane inn i en annen. Slik tenker man å redde jorden i det tilfelle et «dommedagselement» i framtiden faktisk skulle komme på kollisjonskurs med jorden.

Det vises til tidligere artikler i EM24 EuropMedia – www.em24.uk – «Destructive asteroid passes the earth» – link: https://www.em24.uk/destructive-asteroid-passes-the-earth/ og «En asteroide kan utrydde jordens liv» – link: https://www.em24.uk/en-asteroide-kan-utrydde-jordens-liv/

Chicxulub-krateret

Chicxulub-krateret

Forskere mener å vite at en asteroide eller kanskje en komet med en diameter på omkring 10 kilometer traff jorden utenfor Mexicos Yucatán-halvøy for litt over 66 millioner år siden og er i dag delvis begravet under denne.

Innslaget resulterte i et krater som er 180 kilometer bredt og 20 kilometer dypt. Krateret benevnt Chicxulub-krateret på grunn av beliggenheten nær samfunnene Chicxulub Puerto og Chicxulub Pueblo. Denne hendelsen antas å ha forårsaket en minst ti år lang vinter som drepte dinosaurene. Senteret for nedslaget er i dag offshore. Den kinetiske energien – «F», ved sammenstøtet er blitt estimert til 100.000 gigatonn TNT, hvilket beregnes som F = ½ × v² × m, hvor «v» er hastighet og «m» er masse. Dette er den nest største bekreftede nedslagsstrukturen på jorden og den eneste hvis topping er intakt og direkte tilgjengelig for vitenskapelig forskning.

Nadir-krateret

Nadir nedslagssted

Forskere er allerede stort sett enige om at asteroide-nedslaget som skapte Chicxulub-krateret drepte dinosaurene. Nyere forskning viser at dette nedslaget ikke var det eneste, men kan ha være ett av minst to nedslag. Det kan til og med ha vært en klynge av asteroider med samlet mange nedslag. Dette, relatert til oppdagelsen av et nytt nedslagskrater utenfor Afrikas vestkyst, kan tyde på at den enorme asteroiden som styrtet inn i Mexicogulfen kan ha hatt en mindre kosmisk følgesvenn, slik som de mindre asteroidene Dimorphos og Didyos, hvilket beskrives i denne artikkelen.

Forskere har benyttet seismiske målinger for og funnet bevis på et krater etter et asteroide-nedslag som er benevnt «Nadir», under Nord-Atlanterhavet. Dette er 9 kilometer bredt og beror omkring 400 meter under havbunnens sediment, omtrent vel 400 km utenfor kysten av Guinea i Vest-Afrika.

NASAs prosjekt Dart

Dart ender Dimorphos bane

Utprøvingen av en metode for å redde jorden fra et mulig framtidig «dommedagsinferno» skjedde forleden dag, ved å ramme asteroiden benevnt Dimorphos med NASAs romsonde Dart. Tvilling-asteroidene Dimorphos og Didyos befinner seg i en ufarlig bane omkring 9,6 millioner kilometer unna jorden og beveger seg i rasende fart gjennom verdensrommet. NASA-sonden som oppnådde en hastighet på 22.500 km/t, rammet Dimorphos, den minste av disse tvillingsteinene med en anslått diameter på omkring 160 m. Dimorphos sirkulerer omkring den fem ganger større steinen Didyos som en måne.

Asteroideparet har gått i bane rundt solen fra tidenes morgen uten å true jorden. Disse ble betraktet som et ideelt mål for en ufarlig test. Forskere forventet at nedslaget på Dimorphos ville danne et krater og kaste steiner og støv ut i verdensrommet og påvirke tvillingsteinenes fluktbane. Sonden, som veide kun 570 kilo, skapte likevel et voldsomt kinetiske kraftig sammenstøt med den 5 milliarder kilo tunge asteroiden, idet det er farten på objektene som traff hverandre som var avgjørende med hensyn til kraften som oppsto.

Dart-sondens innebygde kamera, en sentral del av denne sondens smarte navigasjonssystem, fikk øye på Dimorphos knapt en time før sammenstøtet. Med bilder som ble sendt tilbake til jorden hvert sekund, kunne bakkekontrollen i Maryland beskue at Dimorphos vokste seg større og større i synsfeltet sammen med sin tvilling. En minisatellitt som en stund forut hadde blitt sluppet fra Dart, fulgte noen minutter bak denne for å ta bilder av nedslaget.

Mange teleskop rundt om i verden er rettet mot asteroideparets posisjon på himmelen, for å fange opp sondens treff, som må ha vært vellykket idet radiosignal opphørte brått ved treff. Det vil imidlertid ta noen dager eller til og med uker, å bestemme hvor mye asteroidenes bane ble endret. Men det burde imidlertid være nok til å redusere Dimorphos 11-timers og 55-minutters bane rundt tvilling-asteroiden Didyos etter nedslaget, med 10 minutter. Teleskopene vil altså trenge noe tid til å fastslå dette. Det forventede baneskiftet på 1 % høres kanskje ikke så mye ut, bemerket forskerne. Endringen er riktignok ikke så stor, men den vil pågå i uendelig lang tid og bare i løpet av noen få år, vil den samlede endring bli betydelig.

Alternativ sprenging

Atomsprengning

Både dette eksperimentet, samt tidligere eksperiment hvor man faktisk har landet på en asteroide, har vist at man også eventuelt kan beskytte jorden ved å sprenge eventuelle asteroider på kollisjonskurs. Eksperter vil nok foretrekke å dytte sådanne truende besøk fra verdensrommet ut av banen gitt at det er nok tid til å lede disse forbi jorden og unngå et uønsket rendezvous. Dette i stedet for å sprenge den besøkende, hvilket kan skape flere fragmenter som deretter kan hagle ned på jorden.

Det kan ved eventuelle store romsteiner være nødvendig med flere sammenstøt for å få endret asteroiders baner. En annen metode som det reflekteres over er gravitasjonspåvirkere som over tid kan trekke objekter som er på vei mot jorden ut av sin kollisjonsbane.

Kartlegging av truende asteroider

Asteroide-beltet

De fleste asteroider eller steiner i vårt solsystem går i bane i asteroide-beltet mellom Mars og Jupiter og kommer aldri i nærheten av jorden. Dette beltet kan betraktes som fragmenter som kunne ha dannet en planet som likevel aldri smeltet sammen. Dette kan indikere hvordan solsystemet var før det fantes planeter.

Det hevdes at asteroider i solsystem gjennom milliarder av år har blitt påvirket av ulik gravitasjon, herunder av den enorme planeten Jupiter og blitt slynget inn i andre baner og har beveget seg uendret i bane rundt sola, holdt igjen av dennes gravitasjonskraft de siste 4,5 milliarder år.

Noen av disse asteroidenes baner krysser imidlertid jordens bane og kan følgelig potensielt en dag krasje med denne. Derfor forsøker astronomer å identifisere og kartlegge de asteroider som kan komme på kollisjonskurs med jorden i framtiden. Dette gjelder spesielt de større. En større asteroide med eksempelvis 140 meter i diameter, vil ved treff med jorden kunne frigjøre en energimengde som er minst tusen ganger større enn den som ble frigjort av den første atombomben som ble sluppet over Japan.

Ifølge NASA har mindre enn halvparten av de estimerte 25.000 jordnære objektene eller steinene på minst 140 meter, blitt oppdaget og kartlagt. Færre enn én prosent av de millioner av mindre asteroider som kan forårsake skader er ennå ikke kjent.

I Chile bygger imidlertid National Science Foundation og US Energy Department sammen et observatorium som har fått navnet Vera Rubin, etter den berømte amerikanske astronomen Vera Cooper Rubin som døde i 2016. Dette observatoriet som nå nærmer seg ferdigstillelse, skal visstnok kunne revolusjonere oppdagelsen av ukjente asteroider.

Ny informasjon om ulike tidligere asteroidenedslag og jordens utvikling vil sikkert komme med etterfølgende generasjoner, derom menneskeheten ikke selv destruerer livsmulighetene på jorden, ved utløsning av eksempelvis en atomkrig, for hvilket det finnes mangedoblet kapasitet i verdens atomvåpenarsenal til gjennomføring.

Voldsomme vulkanutbrudd

Vulkanutbrudd

Det er liksom evig og stort sett uimotsagt fastslått og oppfattet av alle, at det må være et innslag av en eller flere asteroider som forårsaket dinosaurenes utryddelse, men det kan like gjerne ha vært voldsomme vulkanutbrudd eller begge deler.

Voldsomme vulkanutbrudd har ikke menneskeheten noen midler i forsvar mot, slik at den usikkerheten må man også i framtiden konstant leve med. Dette ut over at man til en viss grad kan bli flinkere til å profetere slike ved oppfølge av de kontinentale platenes bevegelser, men likevel uten at man kan forhindre at vulkanutbrudd skjer. At man har skaffet seg oversikt over mulige framtidige hendelser kan imidlertid medføre at man kan evakuere utsatte i utbruddenes nærhet. En lang vinter som følge av et slik utbrudd, kan nok i alle fall menneskeheten som art i et begrenset antall sikkert overleve, slik som arter overlevde vinteren for 66 millioner år siden.

Featured image: NASA-sonden omdirigerer asteroide

29/09/2022