Is Argentina’s president Javier Milei’s reform program totally paralyzed?

ALL ARTICLES CAN BE READ IN MORE THAN 100 LANGUAGES

 

Fagforeninger i Argentina, organisert av paraplyforeningen General Confederation – CGT, iverksatte torsdag på nytt en landsdekkende generalstreik mot president Javier Mileis program omfattet reformer for innstramming av offentlige utgifter.

 

Det vises til artikkelen i EM24 EuropMedia – www.em24.uk, «Argentina’s senate rejects president Milei’s reforms» – link: https://www.em24.uk/argentinas-senate-rejects-president-mileis-reforms/

 

Streiken rammet offentlig transport

 

Fagforeninger oppfordret til streik mot president Mileis politikk tilknyttet dennes trussel om massive nedskjæringer i den offentlige sektor, herunder reduksjon av subsidier, dessuten kanskje det mest viktige, de løpende velferdsordningene. Oppfordringen kom som en direkte følge av at underhuset i Argentinas kongress godkjente en redusert versjon av Mileis økonomiske dekret.

Trusselen om massive nedskjæringer i offentlig sektor, reduserte subsidier og anstrengte velferdsprogram, hadde forut fått titusener til å protestere allerede i januar. For at et dekret skal bli lov, må nemlig ett av kamrene godkjenne dette. Presidentens parti har mindretall i begge kamre, men har likevel altså fått gehør for en stor del av sine endringstiltak.

Etter at underhuset i Argentinas kongress godkjente en redusert versjon av Mileis økonomiske forslag, ble således en 24-timers streik avholdt torsdag på fagforeningenes oppfordring. Dette var den andre landsomfattende fagforeningsstreiken siden president Milei kom til makten i midten av desember i fjor.

Det vises til artikkelen «Javier Milei sworn in as Argentina’s president» – link: https://www.em24.uk/javier-milei-sworn-in-as-argentinas-president/

Allerede i januar i år hadde det blitt arrangert en tilsvarende streik, rett etter at presidenten forut hadde utstedt det omstridte dekretet omfattet et program med planlagte reformer for innstramming av offentlige utgifter. En rekke prekære innstrammingstiltak hadde blitt gjennomført med blant annet permittering av offentlig ansatte, omfattet nedleggelse av departement, oppsigelse av statlige arbeidere, kuttet bidrag til kultursentre og diverse subsidier, samt islegging av planlagte offentlige prosjekter. Alt dette var blitt raskt foretatt for å få landets økonomi på rett kjøl og dempe den verste finanskrisen som har rammet landet på to decennium.

Det var imidlertid ikke enighet om dekretets angitte tiltak. En rekke bedrifter, samt statlige etater, dessuten banker, stengte ned sin virksomhet solidarisk med de streikende tilknyttet protesten på torsdag, mot Mileis innstrammingstiltak og sterkt omstridte dereguleringstiltak, som etter de streikende og de solidariskes mening kunne bringe nasjonen, med sine 46 millioner innbyggere, til fullstendig stans.

All offentlig transport inkludert tog, trikker, busser, fly og terminaler, var ute av dritt. Veier og gater var nesten tomme hele døgnet mens streiken pågikk. Søppelarbeiderne kom ikke på jobb. Lærere kom seg ikke til skolen. Barna ble følgelig holdt hjemme. Helsearbeidere deltok også i streiken, bortsett fra de som arbeidet på akuttmottak. Det kalkuleres med at omkring 6,6 millioner arbeidstagere ble rammet eller deltok aktivt i streiken.

 

Presidentens kommentarer dagen derpå

 

På mandag kommenterte president Milei følgene av den andre streiken siden han tiltrådte den 10. desember i fjor. Denne henviste til og forsvarte de første tiltakene hans administrasjon hadde implementert for den finanspolitiske reform, med hensikt å stabilisere Argentinas økonomi, noe som hadde medført at landet for første gang siden 2008 kunne registrere et kvartalsvis finanspolitisk overskudd.

Presidenten forsøkte ellers å framstille det som at torsdagens streik måtte være et utbrudd fra venstreorienterte politikere, som har dominert landet i flere tiår og tilsidesatt all nøktern liberal markedspolitikk. Disse politikerne har slavisk ført en støttepolitikk som på sikt hadde rammet landet uforholdsmessig og forverret de fattiges, samt middelklassens kår ved å pasifisere disse til å vente på utbetalingene fra staten i stedet for å jobbe.

President Milei, som er utdannet økonom, og dennes støtte-parti fremmer såkalt sosial konservatisme. Presidentens grunnpoliske idé har blitt beskrevet som konservativ, men også autoritær. Han ønsker tydeligvis gjenoppretting av Argentina ved eliminering av både arbeids- og sosiale rettigheter. Noen beskriver ellers presidenten som en høyrepopulistisk libertarianer og han har i den anledning foreslått en fullstendig korrigering av landets finans- og strukturpolitikk som en nødvendighet for landet. Han avviser bestemt statlig eierskap sammen med andre som han kaller venstrevridd form for libertarianisme. I stedet tar han til orde for en begrenset regjering med fokus utelukkende på rettferdighet og sikkerhet, ikke drift av virksomheter, hvilket han vil overlate til private og markedskreftene.

 

Politisk arv

 

Arven etter alle årene med populistisk politikk og militærstyre har etterlatt landet, som tidligere var å regne som en av verdens virkelig rike nasjoner, med mer enn 46 millioner i økonomisk fallitt med splittede politiske forhold. Den økonomiske og politiske situasjonen har stadig bare blitt mer og mer graverende. Da president Milei tiltrådte i desember i fjor lovet han å skulle møte Argentinas økonomiske krise ved å redusere offentlige utgifter laget av den ubeskrivelig høye inflasjonen, samt utbredte fattigdommen.

Dette påsto presidenten at han for så vidt hadde innledet ved at denne allerede i sitt første kvartal som leder ga landet sitt første kvartalsvise finanspolitiske overskudd, men til en pris befolkningen og fagforeningene tilsynelatende ikke tolererte.

 

Patagonia ga landet rikdom

 

Det som i sin tid gjorde Argentina til ett av verdens rikeste land var dettes store eksport i forhold til landets på den tid relativt lavere befolkningsantall. Enorme mengder storfekjøtt ble eksportert, hvilket ble produsert på Patagonias enorme gressmarker. Herunder, den gang spesielt eksport til Storbritannia. Landbruksprodukter er imidlertid fortsatt landets bærende eksportvare, men nå er det soyamel som eksporters for å produsere kjøtt på importørens egne husdyr, samt for øvrig til produksjon av matfisk. Det er enda lite industrielle produkter for eksport fra Argentina.

Landets største importører målt i antall milliarder US dollar, er Brasil med 13, Kina med 8, USA med 7, Chile med vel 5 og India vel 4. Til tross for den stressede økonomiske situasjonen omfattet en årlig inflasjon på mer enn 200 % og gjeldsutfordringer, er Argentina fortsatt den ledende økonomien i Latin-Amerika.

 

Resesjon

 

Argentina gjennomgår rimeligvis en resesjon, ettersom dette indikerer en betydelig nedgang i landets all økonomiske aktivitet. Et forhold som har vedvart i lang tid for landets økonomi og preget dette helt siden koronaperioden. Landets totale økonomi innsnevret seg med 2 prosent i 2023. Sentralbanken brukte opp sine internasjonale reserver og inflasjonen er blitt beregnet til hele 280 prosent ved utgangen av 2023.

Definisjonen «resesjon» er i samsvar med USAs National Bureau of Economic Research – NBER, en opplagt resesjon-tilstand. Argentinas økonomi var negativ med 1,6 % i hele 2023, viste INDEC-data fra den 20. mars i år.

 

Pengetrykkingen største syndebukken?

 

Økonomer påberoper pengetrykkingen for å dekke offentlige utgifter som den største syndebukken tilknyttet Argentinas vanskeligstilte økonomi, hvilket av økonomer flest vites er sterkt inflasjonsfremmende.

Den nåværende regjeringen mener kronisk overforbruk er nøkkelen til inflasjonen. Derfor er denne først og fremst fokusert på å utrydde det store finansunderskuddet. Noen peker imidlertid på at oppgangen i kursen for  US-dollaren har hatt negativ betydning. Andre skylder simpelthen på den generelle inflasjons-spiralen, uten å ha noen spesiell utpekt syndebukk. Uansett årsaksforholdet er Argentinas offentlige gjeld stigende og maroderende for landet.

Mileis reforminitiativer omfatter å revitalisere Argentinas økonomi, samt inkluderer også planer om å devaluere pesoen med 50 %, dessuten kutte transport- og energisubsidier og stanse infrastrukturprosjekter. Lovgiverne er dessuten bedt om å godkjenne et omfattende reformforslag som vil gjøre det lettere å privatisere offentlige selskap. Lovforslaget omfatter imidlertid tiltak som sterkt vil komme til å svekke det nåværende arbeidsvernet.

De fleste fagøkonomer hevder imidlertid at det helt sikkert ikke blir bedre av å devaluere pesoen. Det blir som å pisse i buksa for å holde varmen i vinterkulda, når pisset kort tid deretter avkjøles blir det bare enda kaldere. Økonomene mener derimot det beste sannsynligvis vil være å øke skatt på personinntekt, sammen med tilpassede forordninger. Dette slik at det ikke lønner seg å rømme landet for de formuende hvilke ikke er avhengige av å bo i landet. Skatter man hardere begrenses forbruket for de som har råd til et høyt forbruk. Samme metode benyttes for øvrig ved å legge på styringsrenten, men ulempen med justering av styringsrenten er imidlertid at dette rammer alle i samfunnet. Økning av skatten på personinntekt kan derimot styres spesifikt mot å ramme forbruket hos den delen av befolkningen som tjener godt med penger, hvilke med sitt forbruk medvirker særlig til å drive opp prisene. Selskapsskatten mener sindige økonomer imidlertid heller derimot bør senkes enn å økes.

Den skatt som selskapene betaler kan i stedet innhentes ved personbeskatningen hos selskapseierne. Dette er vel og bra dersom ikke eierne er utlendinger. Lavere selskapskatt vil imidlertid føre til økt investering fra utlendinger, hvilket vil føre til opprettelse av flere arbeidsplasser. Innenlandske bedriftseiere som beskattes med økt personskatt vil ved lavere selskapskatt bli motivert til å redusere sitt personlige skattetrykk. Derfor vil disse bli innovative og investere mer i sine bedrifter og kanskje skape nye, hvilket også vil medføre flere arbeidsplasser. Det er dog ikke bedriftseierne som kan snu kaka. Disse er i et for lite antall. Det er derimot flertallet av den øvre delen av middelstandens inntekter som gjerne også innbefatter bedriftseierne, som samlet skal betale for endringen i landet hvor mer enn 40 % kvalifiseres som fattige.

Argentina har på personinntekt skatt som er progressiv og innkreves i ettertid. Landet har dessuten selskapsskatt på 35 % som er fast, hvilket er høyt også sammenlignet selv med England, som fram til nå har hatt 25 %.

Blant land med lav skatt framheves særlig Irland hvor denne skatten er kun 15 %. Irene har på få år derfor omskapt sitt land til en av verdens rikeste per innbygger. Dette har nok sammenheng med at Irland, i tillegg til lav selskapskatt, også er medlem av EU og har derfor tiltrukket seg mange store verdensomfattende bedrifter som etter Brexit har flyttet sitt hovedkontor til Dublin fra Storbritannia, i tillegg til å spare skatt og med dette, bedriftenes høytlønnede funksjonærer som betaler personskatt, samt at virksomheten samlet tilfører infrastruktur av ulike slag. City i London appellerer ikke lenger like bra for de store internasjonale virksomhetene etter det omstridte Brexit. Da kan nok Irland og Nederland, begge med lave selskapsskatter, ansees som mer attraktive.

Ved å ligge i periferien av verden i Syd-Amerika har ikke Argentina mulighet til å foreta «fisking» etter verdensomfattende bedrifter ved å senke skatteprosenten. Det er ellers en stempelskatt på 1,5 % på den totale verdien av fast eiendom, enten den har vunnet eller tapt verdi. På realiserte kapitalgevinster betales 1,5 % i skatt. Dette dreier seg imidlertid om skatter som kan forhøyes til inntekt for felleskassa.

 

Kan lære av kolleger

 

Argentinas nåværende president vet at han aldri kommer til å bli gjenvalgt. Til dette har han i den korte stunden han allerede har virket, blitt altfor upopulær. Denne bør derfor legge merke til den strategien som en av de hittil mest vellykkede av hans samtidige kolleger har benyttet, nemlig den franske presidenten Emmanuel Macron.

President Macron hadde satt seg som hovedmålsetting i sitt presidentskap å endre de franske, innviklede, kostbare pensjonsordningene, som over lang tid hadde blitt utviklet forskjellig grunnet forhandlinger med spesifikke, ulike, mindre grupper av arbeidstakere opp gjennom årene fra angjeldende «tiders morgen», som ved hver forhandling hadde greid å tilsnike seg ulike fordeler. Den samlede mengden av svært ulike pensjonsordninger med særegne betingelser og tiltredelsaldre, var blitt for uoversiktlig.

Landet hadde imidlertid i framtiden simpelthen ikke råd til å de betale disse svært så ulike pensjonene omfattet et stadig økt antall pensjonister som måtte underholdes av den yngre arbeidskraften. Dessuten er problemet i Frankrike, som i de fleste vestlige land for øvrig, at «eldrebølgen» rammer. Folk lever stadig lengre, og det blir stadig færre som skal inntjene pensjonene som skal utbetales over akselererende tidsrom til et stadig forserende antall pensjonister. Det vises til artikkelen «Necessary changes in the French pension systems?»    – link: https://www.em24.uk/necessary-changes-in-the-french-pension-systems/

I Frankrike kan en president velges kun for to perioder. Som økonom og bankmann forsto president Macron kanskje bedre enn de fleste det alvorlige problemet med pensjonsordningen. Denne påbegynte derfor allerede i sin første presidentperiode endring av denne, slik at den ble mer lik ordningene i andre EU-land, men registrerte voldsom motstand. Det vises til artikkelen «President Macron fra Nato-møte til generalstreik i Frankrike» – link: https://www.em24.uk/president-macron-fra-nato-mote-til-generalstreik-i-frankrike/

Koronapandemien rammet også Frankrike og Macron la endringen på is. Denne vant valget på nytt og gjennomførte endringen av pensjonsordningen nærmest uavhengig av å hensynta mulig svikt i populariteten. Det vises til avsnittet «Pensjonsreform» i artikkelen «President Macron’s main challenge next term» – link: https://www.em24.uk/president-macrons-main-challenge-next-term/, samt til artikkelen «Macron’s controversial pension reform signed into law» – link: https://www.em24.uk/macrons-controversial-pension-reform-signed-into-law/

Det utfolder seg massedemonstrasjoner mot den nye pensjonsordningen. Det affekterer tilsynelatende ikke Macron. Han skifter bare ut den i øyeblikket angivelig ansvarlige statsministeren dersom uoverkommelige problemer. Det refereres til artikkelen «Will president Macron establish a new government?» – link: https://www.em24.uk/will-president-macron-establish-a-new-government/

Det er dette som president Milei også må gjøre for Argentina og han vil bli husket for ettertiden som den som reddet sitt folk og sitt land som den store velgjøreren. Han vil nærmest kunne bli husket som en mannlig utgave av filantropisten og aktivisten María Eva Duarte de Perón, som gjerne kjennes som bare Evita Perón eller Evita. Hun var president Juan Peróns ektefelle og Argentinas første dame fra 1946 fram til sin tidlige død i 1952. Argentina er i utløsbare problemer og trenger på nytt en sådan personlighet som setter sitt folk og land i fokus og ikke seg selv, hvilket det synes som om Mileis forløpere kan ha gjort – levd i øyeblikket uten tanke på sitt folk.

 

Innstramminger

 

Det må gjøres innstramminger på pengeforbruket som driver prisene i været, ikke blindt produsere penger på ulike måter for å dekke det løpende underskuddet i statskassa. En enkel økonomisk regel sier, når det er mer penger disponibelt enn varer i markedet, går prisene opp, hvilket betyr inflasjon. Man må nødvendigvis ikke være utdannet makroøkonom for å forstå dette. Det kan således ikke trykkes penger, men det må benyttes Robin Hoods metode, «tas fra de rike og gis til de fattige». Den totale pengemengden i omløpet vil da forholde seg konstant, men selvfølgelig under strikt forutsetning av at de fattige bidrar til å løse sin egen situasjon i et selvkontrollerende system.

Det bemerkes imidlertid at det ikke er en viss prisstiging eller inflasjon som faktisk driver samfunnsøkonomien framover. De vestlige land ser det tjenlig å holde årlig inflasjon på to prosent. Disse benytter styringsrenta til å regulere inflasjonen. Er denne for høy settes renta opp som brems ved at folk får mindre råd. Er den for lav, settes renta ned og folk får mere penger til handel. I Argentina, som altså er under en ukontrollert resesjon, er økonomien uten et sådant relativt enkelt styringsgrep.

President Milei må derfor ventelig benytte sterkere krutt og som nevnt bli påregnet å bli temmelig upopulær i visse kretser av samfunnet når opprydningsprosessen starter. Denne kan ikke opptre som Frankrikes senmiddelalders kong Ludvig den 14., hvilken i sin tid sa at «etter oss kommer syndfloden».

Dette er langt ifra noe framtidsrettet prinsipp, hvilket må ha vært Argentinas utgående regjeringers målsetninger. Levd i øyeblikket og ikke tenkt på morgendagen, med ansvar for et folk altså omfattet nå mer enn 46 millioner mennesker, som hver dag trenger «mat på bordet» og et meningsfylt liv, ikke en endeløs kamp for eksistens uten noen forhåpninger.

I 2022 var Argentinas økende statsgjeld 85,2 % av BNP, herunder tilkommer titalls milliarder dollar i lån fra Det internasjonale pengefondet – IMF. Det vises til artikkelen «IMF approves 4.7 billion dollars for Argentina» – link: https://www.em24.uk/imf-approves-4-7-billion-dollars-for-argentina/

 

Stigende fattigdom

 

Fattigdomsraten i Argentina var så sent som i februar i år beregnet til nær 42 prosent av befolkningen. En gjennomsnittlig månedslønn i Argentina er kun 200 USD basert på den reduserte valutakursen i mai 2023, altså ingen penger til selv en beskjeden utenlandstur med en nærmest verdiløs valuta. Argentinerne er i sannhet blitt låst inne i sin egen økonomiske boble.

Presidenten har til og med for kort tid siden uttalt at han «aksepterer at Falklandsøyene beror på britenes hender, så lenge», hva han nå enn mente med appendiksen «så lenge» er uvisst, men britene er etter århundrer fortsatt en av verdens stormakter også når det gjelder forsvaret, hvilket argentinerne fikk føle da disse i 1982 forsøkte å annektere det lille øyriket langt ute i havet.

Fattigdommen vil ikke nødvendigvis komme til å stige i en periode tilknyttet regjeringens innstramming. De som allerede er fattige vil imidlertid få det verre dersom ikke de såkalte rike blir belastet med høyere skatter, som kan benyttes til fattigdomsbekjempelse. Dette er et prinsipp som i sin tid skapte høy levestandard for alle i en rekke land i den vestlige verden.

Realistisk betraktet er imidlertid ikke benyttelse av statlige almisser alltid så tilrådelig. Dette ettersom det kan føre til at mottagerne av sådanne almisser mister både motivasjon og ikke aller minst evnen til selv å ta initiativ for å kjempe seg ut av fattigdommen. Det kan risikeres at enkelte mottagerne forblir fornøyde med å leve på statens almisser. Tilpasse sitt forbruk og leve urbant, i pakt med Argentinas enormt store og vakre natur. Fattigdomsnivået i Argentina har imidlertid nå steget til det høyeste på 20 år, skyldes dette statens almisser?

 

«Omnibus-loven»

 

President Milei planlegger altså å kvitte seg med statens almisser i sin opprydding i Argentinas økonomi og har framsatt et dekret med mål å modifisere eller avskaffe over 664 gjeldende lover og forskrifter, herunder inkludert vitale begrensninger på husleie, samt blant annet tidligere introduserte maksimale grenser for kostnadene for essensielle og vitale nødvendighetsvarer, lettelser på arbeidsvilkårene, samt privatisering av bedriftene. Altså en gjennomført opprydding på linje med det US-amerikanske republikanere ville ha gjort. Under valget i fjor forslo da også den gang presentkandidat Milei til og med å skifte ut den argentinske pesoen med amerikanske dollar. Verdien på peso er i dag én US-cent.

Argentinas senat godkjente imidlertid ikke Mileis altomfattende originale dekret inkludert  dennes totale endringspakke, for å rette opp landes økonomi. Kongressens underhus reviderte og godkjente imidlertid i april deler av forslag i dekretet, som blir benevnt «Omnibus-loven».

Betegnelsen «Omnibus» er et begrep som omfatter at flere lovforslag er pakket sammen i ett enkelt dokument eller én samlepakke, som godtas ved én enkelt avstemning av én lovgiver, altså i Argentina ved dennes kongress. Det skal visstnok ikke være noen eksakt definisjon på begrepet «Omnibus», men forståelsen er relativt ensidig i land der hvor begrepet benyttes.

Presidentens parti har imidlertid den ulempe å ha mindretall i begge kamre. Dekretet ble følgelig modifisert eller revidert av kongressen ned til å omfatte vel 386 reguleringer. For at det reviderte dekretet skal bli lov, må ett enkelt av kongressens to kamre godkjenne dette. Senere avstemning i senatet endte med 42 mot og 25 for. Fire representanter stemte ikke. Presidentens strategi må således, tilsynelatende følgelig drastisk endres for å ordne opp i nasjonens økonomiske uføre, men like fullt gjelder den av kongressens underhus godkjente modifiserte «Omnibus-loven», mot hvilket det altså ble streiket på torsdag.

 

Siste: Omnibus-loven fryses

 

Før denne artikkelen skulle publiseres ble det innhentet informasjon omfattet indikasjon om at den argentinske regjeringen muligens kom til å fryse Omnibus-loven, som ikke inneholdt det samlede dekretet, inntil videre. Denne artikkelen ble derfor publisert først dagen etter, for å avvente utviklingen.

President Milei vurderer angivelig muligheten for å utlyse en ikke-bindende folkeavstemning for å kunne vedta sine reformer, i håp om – sitat fra media i Buenos Aires: «sammenbrudd i kongressen» – hva nå enn dette skulle indikere, etter midtveisperioden i 2025. Presidenten mener visstnok at kongressen deretter skulle bli mer samarbeidsvillig.

Regjeringens frysing ble altså bekreftet som korrekt av argentinsk hovedstadsmedia dagen etter. Dette slik at den omfattende streiken på torsdag må betraktes å ha hatt fagforeningenes tilsiktede påvirkning på president Milei og dennes kamphaners valgte bestrebelser tilknyttet oppretting av landets økonomiske situasjon.

Det vil således ikke bli noen vesentlig brå endring av landets politikk i oversiktlig framtid. Landets økonomi vil tilsynelatende fortsette sin vei mot stupet. Finnes det dog egentlig noe stup? Så lenge alle får sitt daglige brød og sine essensielle forbrukervarer?

Argentina er stort og har enorme innenlandske ressurser. Produksjonskapasiteten for det mest nødvendige er innenlandsk. Det er imidlertid kvantum av landets import som vil komme til å lide. Importen må avpasses mot eksporten og landets inntjeningsevne av utenlandsk valuta, stort sett i US-dollar uten at dette har noen vesentlig betydning ut over at eksporten blir mere verdt i innenlandsk valuta desto senere betaling skjer. Denne tilpasningen mellom eksport og import må jo foretas av alle land. Dette selv om dette forhold stort sett regulerer seg selv grunnet økonomisk romslighet og derfor uten inngripen fra lands styringsmakt.

Det kan tilsynelatende derfor synes som om president Milei virkelig har noe å lære av president Macron. Massedemonstrasjonene tilknyttet den franske, upopulære pensjonsordningen affekterte tilsynelatende ikke Macron besynderlig. Han fokuserte på landets framtid og det samlede folks beste. Dette selv om enkeltindivider så sine egne fordeler gå tapt eller bli redusert og endret. Macron driver sitt land framtidsrettet og med sikker kurs for et mer innflytelsesrikt Europa i verden.

Kan president Milei i motsetning til president Macron karakteriseres som en overoptimistisk populist og lykkesmed som reelt ikke er på rett plass i samfunnet? Tydeligvis ønsker Milei å revolusjonere Argentina og kvitte seg med hjelp av inngripende tiltak over natta, for å få bukt med landets problemer, koste hva det koste vil for millioner av medborgere. Medborgerne har derimot protestert kraftig mot disse tiltakene gjennom sine to landsomfattende, knusende demonstrasjoner i løpet av den korte tiden som har gått siden presidentens innsettelse på tampen av fjoråret.

 

Featured image: Demonstrasjoner i Argentina mot president Mileis dekret

14/05/2024

 

INFORM FIVE OF YOUR FRIENDS ABOUT WWW.EM24.UK – A FREE MAGAZINE!